Annonse
Åpent Brev til Direktør Nordlandsmuseet Ole J. Furset
Nordlandsmuseet og Saltdal Bygdetun
I sitt svar til mitt leserinnlegg, skriver direktør Nordlandsmuseet Ole J. Furset, at jeg retter harde skyts mot Nordlandsmuseet.
Alle, tror jeg, forstår at når dere overtok forvaltningen av bygdetunene påtok dere dere en stor oppgave. Både i vedlikehold av bygninger, gjenstander og ikke minst å la besøkende få innblikk i bygdenes historie, samlet gjennom en årrekke av lokale entusiaster, håndverkere og bestyrere av bygdetunene.
Du skriver også at, sitat: «De som en gang plasserte bygninger på tunet var mere entusiaster enn håndverkere». En slik nedvurdering av genuine fagfolk, føler ikke jeg at du bedrer en oppriktig, ærlig og åpen dialog, mellom betrodde forvaltere av bygdetunene. Hva har du for faglig belegg for dette?
Annonse
Annonse
Saltdal har i alle år vært viden kjent for gode håndverkere, og mange av disse var i stor grad med på å ta ned, merke og føre opp disse verneverdige bygningene. I tillegg innredet de rommene i tidsriktig stil, så som tannlegekontor, frisørsalong osv. Nevner her håndverkeren og vaktmesteren Harry Rostad (1929-2019), som var ansatt i Saltdal bygdetun helt til han pensjonerte seg. En håndverker av rang som aldri må få sitt ettermæle nedvurdert med påstander om han ikke var «håndverker» i sitt virke ved Saltdal Bygdetun. Det er bare å Google hans virke.
Annonse
De fleste av disse dyktige håndverkerne har nå gått bort. All ære til dem.
Det er uttalelsen fra avdelingsleder Mæland i Nordlandsmuseet Midt til journalisten i Saltenposten, som skrev artikkelen, der jeg uttrykte min bekymring 25/6-24.
Mæland sitat: «Samlingen av bygninger på Saltdal Bygdetun ble i sin tid gjort i beste mening. Men i dag blir det betraktet som feil å flytte bygninger ut av den sammenhengen de ble etablert i. De mister rett og slett sin kulturhistoriske betydning og verneverdi, når de blir tatt ut av sin opprinnelige sammenheng» sitat slutt.
Annonse
Det var dette jeg reagerte på i mitt leserinnlegg. Se også leserinnlegg fra Jon Suul (dr.ing.arkitekt, tidligere direktør for Norsk Kulturminnefond, Assisterende Riksantikvar) som underbygger mine påstander.
Påpekte videre det manglende vedlikehold av torvtakene, og at jeg ikke kan se noen større vedlikehold andre steder på bygninger. Jeg har kjennskap til torvtak som ble lagt på samme måte, både eldre og nyere, og som i dag fortsatt står like fine. Forskjellen er at torvhaldsstokkene bli skiftet ut etter hvert som de begynner å råtne. Når torvhaldsstokkene begynner å råtne, siger torva ned og man får etter hvert lekkasjer i toppen.
Du sier også at det ikke er planer om å flytte bygninger ut av Bygdetunet. Meg bekjent skal den gamle kornlåven, som var en del av utescenen, nå rives og skal flyttes ut av bygdetunet. Har i ca 6 år, på privat initiativ, laget en historisk utstilling i Næstbybrygga. Dette for å bevare det som stod igjen etter storbrannen på Rognan i 1979 og la det bli en del av en liten historisk vandring for besøkende og bygdas innbyggere. Starten var båtbyggertradisjonen i Saltdal. Etter hvert utvidet til bygdas historie. Når jeg nevner dette er det ikke fordi jeg ønsker å framheve meg selv, men det jeg har opplevd av respons, fra besøkende på Brygga. Folk kommer og sier til meg, sitat: «Tenk, vi må gå hit for å få kjennskap til bygdas historie. På bygdetunet er det bare Skippergården og Blodveimuseet som er i fokus. Alt det andre er stengt».
Dette var betraktninger jeg ikke hadde tenkt eller reflektert over, og da ble det enda mer viktig for meg å skrive innlegget mitt, med de spørsmålene jeg hadde.
Nå når dere har valgt å holde mange av bygningene avlåst for besøkende, hadde det da vært en idé å sette opp informasjonsskilt foran hver bygning, med bilder av rommene inne, og fortalt besøkende om de ulike historiene tilknyttet disse?Før jeg avslutter ønsker jeg å komme med noen betraktninger ang Blodveimuseet.
I hele den perioden Ronald Nystad-Rusaanes, fo røvrig en anerkjent litteraturviter og historieformidler, har vært ansatt i Nordlandsmuseet, har vi jevnlig hatt positive møter og samarbeid. Dette med særlig fokus på Saltdals krigshistorie og ikke minst fornying av utstillingene inne i Blodveimuseet.
Jeg sitter også i styret for Minnekulturfondet Blodveien, hvor vi jobber med å bevare og informere om historien. Styret består av serbere bosatt i Norge og forfatter og historiker Knut Flovik Thoresen som leder. Vi hadde bla en stor seremoni i Botn 8. mai i år.
På oppdrag fra Minnekulturfondet har jeg har også i de siste år holdt foredrag om de 5 dødsleirene i Nord Norge under regimet til SS, med spesielt fokus på Botn. Disse foredragene har vært i Bergen, Oslo og i Saltenregionen. Nå blir det kanskje også tatt inn i skolene som et viktig tema. Dette med særlig fokus på dødsleirene og hva vi mennesker er i stand til å gjøre under de rette forhold.
I tillegg har jeg i samarbeid med Michael Stokke, Narviksenteret og Arne Langås, Falstadsenteret utarbeidet forslag til informasjonsskilting på Krigskirkegården i Botn. Dette i nært samarbeid med Haakon Vinje i Departementet. Informasjonsskiltene vil mest sannsynlig komme på plass til sommeren 2025.Jeg opplyser om dette, fordi jeg opplever ødeleggelsen av kunstverket til den anerkjente serbiske kunstneren Dragoljub Velickovic, som svært kritikkverdig.
Viser her til en større artikkel i Saltenposten den 8/11-24 om krigsfangenes dramatiske flukt fra Botn og kunstverkets historie. I åndsverksloven står det utrykkelig. Sitat «Dersom omstendighetene krever at et kunstverk skal ødelegges, og opphaveren er i live, skal opphaveren gis varsel i rimelig tid når det kan skje uten ulempe» sitat slutt.
I et møte januar 2023 på kulturkontoret i Saltdal deltok Mæland, Nystad Rusaanes, undertegnede og representanter fra Saltdal kommune.
I møtet lovet Mæland at konservatorer ville se på ødeleggelsen av kunstverket. Ingenting har skjedd siden møtet. Men jeg tenker at Nordlandsmuseets konservatorer, med den årelange utdannelse og erfaring de har, av å konservere gjenstander, er kapable til å reparere ødeleggelsen av kunstverket.
Kunstverket, med dens historie, symboliserer alt jeg mener Blodveien og Blodveimuseet står for. Kunstverkets bakgrunnshistorie beskriver serbernes grusomme skjebne under SS. Kunstverkets tilblivelse og overrekkelse, beskriver datidens Jugoslavias dype takknemlighet til Saltdals befolkning under den tiden. Kunstverket er vel det viktigste symbolet på Blodveien, som fortjener en hedersplass i Museet.
Annonse
Kunstneren har også uttrykt et ønske om å komme på besøk til 30-års jubileet neste år.
