Krigsfangenes dramatiske flukt fra Blodveien

SALTDAL: Hans Andreassen (død 1986), skulle få spille en hovedrolle i denne dramatiske historien, en hovedrolle sønnen Ove Andreassen må sies å ha den dag i dag.

Flukten

Historien starter en dag i 1943, da 8 krigsfanger klarte å overmanne en tysk vakt, under arbeidet på blodveien.

De slo han ned og frarøvet han geværet og en del ammunisjon, før de la i vei på tur mot Sverige og friheten.

Etter en stund ble de oppdaget av en tysk patrulje, og den ene av krigsfangene, Stavra Veličkovič, klarte å holde tyskerne i sjakk med geværet, mens de 7 andre kom seg unna.

Stavra klarte å komme seg i skjul bak fossen i Storelva, i nærheten av Setså. Der holdt han seg i skjul i flere dager og livnærte seg på engsyre.

Hans Andreassen var uvitende om hva som hadde skjedd, da han pakket niste og det nødvendige i sekken, gjorde hest og vogn klar og dro til skogs for å drive vedhogst.

Da han hadde holdt på en stund, dukket det plutselig opp en utmagret mann med gevær, som utbrøt: «Kamerat».

Hans skjønte ganske fort at dette måtte være en av fangene fra Botn leiren. Han tilbød han nista han hadde med, og tilhold i en jordgamme han hadde bygd i nærheten. Hans dro hjem igjen, men fortalte ingenting til familien.

Da han ba kona om mer niste, spurte hun hvor han hadde gjort av maten han hadde fått med seg. 

«Den åt hesten opp», svarte han, uten nærmere forklaring.

Hans måtte involvere flere etter hvert, og sammen fikk de organisert flukten videre, slik at Stavra kom seg trygt over til Sverige.

Det er sønnen til Hans Andreassen som forteller historien du nå leser.

Ove Andreassen (82) bærer preg av innlevelse og mange tanker når han forteller denne historien, som han skulle bli en viktig del av.

- Det var først etter krigen at pappa fortalte denne historien til oss, forteller Ove

Vi ante ingenting om hva som hadde skjedd.

Ove begynte tidlig å jobbe som miljøarbeider på Røvika Ungdomssenter, hvor han jobbet frem til 1979. 

Der fikk han tilbud om å ta utdanning som barnevernspedagog mens han var i jobb, noe han mer enn gjerne gjorde. 

Senere fikk han jobb i sosialsektoren på Vensmoen, og var styrer på Ribo en periode. De 10 siste årene som yrkesaktiv tilbrakte han i barnevernet i Ringsaker Kommune. 

I tillegg til dette, hadde Ove en militær karriere frem til han var 56 år. Han tok befalsskolen og ble vernepliktig som offiser i infanteriet, og tjenestegjorde mange steder når han var innkalt, blant annet på Drevja.

En delegasjon fra Saltdal reiser til Jugoslavia

I 1972 reiste en stor delegasjon fra Norge til Jugoslavia, på et halvveis offisielt besøk. 

Om de ikke var bevæpnet i ordets rette forstand, så hadde de med seg det geværet som spilte så stor rolle under flukten fra Blodveien som de 8 krigsfangene gjennomførte.

- Pappa fikk geværet av Stavra, før flukten gikk videre til Sverige, forteller Ove videre. Når han hørte om denne turen til Jugoslavia, ville han være med, og forære geværet til de Jugoslaviske myndigheter.

Det var en omfattende prosess for å få tillatelse til å ta med seg geværet, men det kom frem og ble mottatt til stor begeistring. I dag er det en del av utstillingen i Partisan Museet i Serbia.

- Det var kanskje en tilfeldighet, fortsetter Ove, men under denne seansen møttes pappa og Stavra igjen, etter alle disse årene. 

Pappa fortalte at de kalte han for «mannen med hesten.» 

Året etter mottok Hans en høythengende utmerkelse av den Jugoslaviske stat for sin innsats.

Med kunst og kunstner i en Volvo Amazon

Året etter den omtalte turen til Jugoslavia, ble Saltdal Kommune kontaktet av sønn til Stavra, Dragoljub Veličkovič.

Han studerte da ved Kunstakademiet i Stockholm, og hadde fått i oppdrag om å lage et kunstverk som gave fra Jugoslavia til Saltdal Kommune. Han fortalte at han gjerne ville overlevere det personlig, men var en fattig student.

- Det ble da bestemt at han skulle få hjelp til å reise med kunstverket med toget til Narvik, over Ofotbanen, kommer det ivrig fra Ove. Jeg ble spurt om jeg kunne kjøre til Narvik for å hente kunstner og kunstverk, og det måtte jeg jo bare gjøre, siden jeg var eier av en Volvo Amazon. Jeg ante ikke at kunstverket var så stort, men vi fikk stablet det inn, og kjørte med delvis åpen bagasjeluke hele veien tilbake.

Kunstverket ble overlevert på en høytidelig seanse, med daværende ordfører Hilmar Hansen og flere fra administrasjonen til stede.

På godt og vondt

Gaven fra den Jugoslaviske stat, sto i mange år utstilt på Saltdal Rådhus, før den ble flyttet til inngangspartiet til Biblioteket. 

Blodveismuseet ble etablert i 1995, og har 30 års jubileum til neste år. Mange fant det naturlig at kunstverket ble flyttet dit, noe som ble gjort. 

Men i 2020, fant leder i historielaget i Saltdal, Ulf Bakke, kunstverket liggende i gressbakken bak Blodveismuseet. 

Han fikk med seg flere, blant annet personell fra VevAlPlast på Rognan, som fikk det transport dit. Der ble det gjort et ærlig forsøk på å rengjøre det, og lagre det inntil videre.

- Vi må bare finne en løsning på hvordan og hvor vi skal ta vare på dette for fremtiden, forteller Morten Ludvigsen, avdelings direktør for oppvekst og kultur i Saltdal. Vi håper å finne en ordning i samarbeid med Nordlandsmuseet, siden vi synes det har en naturlig tilhørighet til Blodveismuseet.

- Med respekt

Det er Nordlandsmuseet som har ansvaret for drift og vedlikehold av Blodveismuseet, som befinner seg på Saltdal Bygdetun. Tove Mette Mæland er avdelingsleder for område midt, som omfatter Bygdetunet og Blodveismuseet på Rognan.

- Vi må jo behandle kunstverket med respekt, uttaler Tove Mette Mæland, men det er stort og Saltdal Kommune ønsket ikke å ha det der det var lokalisert, før det ble flyttet til Blodveismuseet. Vi har ikke kommet i mål ennå, men jobber med planer for en permanent plassering, og håper å få det til før minnemarkeringa til neste år, avslutter hun.

Ronald N. Rusaanes, konservator ved Saltdal Bygdetun, legger til at de må gjøre en vurdering av hvilken stand kunstverket befinner seg i, og håper at de alle kommer frem til en lykkelig løsning for fremtidig oppbevaring av kunstverket.

Ove reiste hjem

Etter 30 år i sivil og militær tjeneste kom Ove tilbake til Saltdal i 2013, og bosatte seg der igjen. 

Han forteller at han i et skrin etter sin tippoldefar, fant en seilings beskrivelse for Jekter, for området Bodø til Bergen. Men han avkrefter at det var det som fikk en barnevernspedagog og offiser i infanteriet til å bli fasinert av maritime aktiviteter, siden han i dag er leder av Kystlaget i Saltdal.

- Nei, forteller han med glimt i øyet. Da jeg kom til Saltdal etter så mange år, så kjente jeg nesten ingen. Men en dag jeg gikk tur på brygga, så oppdaget jeg en gjeng som klargjorde en skøyte og jeg kom i snakk med dem. De fortalte at de skulle til Lofoten på VM i skreifiske, og da glapp det ut av meg om jeg kunne få haike over Vestfjorden og til Henningsvær og ta Hurtigruta tilbake. Petter Kristiansen, som var skipper, sa ja, og da var det gjort.

Har fremdeles kontakt

- Jeg er veldig glad for at jeg kom hjem til Saltdal og stortrives på alle måter. Nå håper jeg inderlig at kunstverket til Dragoljub Veličkovič også kommer dit det hører hjemme, nemlig på Blodveismuseet.

- Jeg har ennå kontakt med han, og han vil svært gjerne komme til Rognan neste år i forbindelse med 30-års jubileet til Blodveismuseet. Det kommer til å bli vondt for mange, om han får se kunstverket sitt slik et står i dag, avslutter Ove, tydelig beveget av sine egne ord.