Kanskje det går bra denne gangen?

Vi fikk oss til min store glede familieabonnement på lydbok-appen Fabel på nyåret. Jeg har allerede lagret masse bøker som favoritter, og allerede hørt igjennom de jeg gledet meg mest til. Polarhistorie og reiseskildringer til ukjente plasser på kartet, helst iblandet et filosofisk tilsnitt om livet og døden. 

Mine favoritter og de bøkene jeg trekkes mot er sakprosa om menneskelig triumf og tragedie, de som kjenner meg eller kjenner til meg vil kanskje bli litt overrasket over dette. Jeg er jo ikke en idrettsmann, og mitt mest polare øyeblikk var da jeg badet i Barentshavet og hylte som en stukken gris. 

Man blir kanskje litt ekstra navlebeskuende når man nærmer seg førti, og prøver å samle trådene og forklare mennesket man har blitt? 

Som barn elsket jeg bøkene til Jules Verne, spesielt «Jorden rundt på 80 dager» og «Tsarens kurér», klassikerne «Robinson Crusoe» og «Skatten på sjørøverøya» elsket jeg også.

Jeg kan huske at jeg brukte å legge meg inn i dynetrekket med en lommelykt for å lese på kveldene og utover natta, foreldrene mine oppdaget det etter hvert, så det måtte jeg slutte med. 

I 5. klasse da vi skulle presentere oss selv til nye klassekamerater skjønte jeg fort ut fra reaksjonen at «boklesing» ikke var en gangbar hobby, og dette ble min egen lille hemmelighet.

I faser av livet har jeg ikke prioritert å lese så mye, men har hentet det igjen med maratonsesjoner med nye og gamle bøker. Eksempelvis da jeg begynte å jobbe ved Nord universitet og fikk tilgang til biblioteket og dens historie- og friluftslivavdeling. Heldigvis hadde de selvbetjening så jeg slapp å forklare at jeg verken var student eller jobbet på avdelingen hvor dette var pensum.

- Vi sendte folk til månen

Det som er min store fordel er at jeg kan lese en bok flere ganger og likevel finne stor glede i det, det har dog også noen ulemper. 

Jeg har nettopp hørt ferdig Steinar P. Aasheim sin klassiker «Trango, Triumf og tragedie» fra 1984, denne har jeg lest to ganger før, men aldri hørt. Boken handler om fire kompisers førstebestigning av Great Trangos østvegg i Pakistan.

Jeg vet at fire dro opp i veggen, men bare to kom ned. Hver gang tenker jeg; det kan gå bra denne gangen. Det gjør aldri det, de fire blir alltid to. 

Det samme skjer hver gang jeg leser min favorittbok «Into the wild» av Jon Krakauer. Kanskje det går bra, og Christopher McCandless overlever denne gangen. Men han gjør aldri det.

Selv om jeg foretrekker fysiske bøker, så er det noe jeg helst leser i teltet på en fin høsttur med hodelykt og litt kalde fingre. Lydbok er enkelt, og kan av og til føles litt som juks, jeg korrigerer meg alltid når jeg sier at jeg leser en bok, «nei, jeg hører en bok». 

Den siste uken har jeg hørt på beretninger om den ukjente polarhelten Hjalmar Dale skrevet av Randulf Valle mens jeg hengte opp klesvasken, ryddet kjøkkenet eller gikk til jobb.

Middagene er laget med «Polare tragedier» av Odd Harald Hauge på øret. Noen vil kanskje hevde at det er litt morbid å høre om mennesker som en etter en dør av utsulting i polare strøk mens jeg tilbereder pulled pork eller gresk salat med rikelige trivelskilo på kroppen. Jeg er tilbøyelig til å være enig.

Stein P. Aasheim kom ned fra Great Trangos østvegg, han er blitt over 70 år og har fortsatt å være eventyrer. Hans siste bok «Fjellene har meg nå» fra 2023 har jeg ikke lest, kun hørt, lest av forfatteren. 

Boken avslutter han med å uttale «om noen år er jeg borte», han har stemmen til en gammel mann, og han har nok rett. Heldigvis kan jeg høre på bøkene om og om igjen mens jeg bretter klær og tenker: «kanskje det det går bra denne gangen».

Fikk du med deg disse?

- En kaffe snart?

Var alt bedre før?