- En kaffe snart?

For det meste om kaffe, men også litt om … snart.

- Skulle ikke vi tatt en kopp kaffe snart? 

- Jo, det skulle vi så absolutt.

Denne replikkutvekslingen har jeg vært en del av flere ganger en jeg kan telle. Og jeg har drukket kaffe sammen med utallige mennesker opp igjennom årene. 

Hvis jeg hadde telt etter, hadde jeg enten måtte konkludere med at jeg er veldig gammel, eller at jeg bare er veldig glad i kaffe. Kan hende blir konklusjonen ofte at jeg er veldig gammel helt til jeg har fått i meg kaffe?

Men alle disse kaffekoppene som jeg har drukket sammen med noen. Det er de jeg tenkte å filosofere litt rundt i dag. For joda – jeg er glad i kaffe, men det er jo ikke først og fremst derfor vi inviterer hverandre på kaffe. 

Kanskje er det ikke engang på grunn av vaflene, kjeksene eller kakene som av og til gjør kaffekoppen selskap. 

Jeg inviterer mennesker jeg gjerne vil tilbringe tid med. Og da er kaffen plutselig både mye mer enn kaffe og mye mindre viktig enn hvem man drikker den sammen med.

Kaffen er veldig ofte en god unnskyldning for å prate sammen og være sammen med mennesker man setter pris på. Og jeg tenker at kaffen er med på å ufarliggjøre invitasjonen. 

Vi inviterer ikke – eller jeg gjør det i alle fall ikke – så ofte folk hjem til oss for å prate, eller for å høre hvordan du har det. Det er i alle fall ikke det vi sier. «Kom nå innom en dag og tøm hjertet ditt… så vi kan dele alle våre sorger og gleder». 

Det kan godt hende det er det vi mener. Men vi sier «Kom nå innom og ta en kopp kaffe».

Kaffen er en helt utmerket – og i veldig mange tilfeller også velsmakende – unnskyldning for å slå av en prat. 

Jeg har for eksempel som fast rutine at jeg ikke drikker kaffe hjemme før jeg drar på jobb på morgenen. Kan hende det er noen som vil hevde at det burde jeg, men jeg gjør det nå ikke likevel. Men når jeg først kommer på kontoret, så er kaffe det første som må til. 

Jeg er i tillegg i den velsignede posisjonen at noen – nesten uten unntak – alltid har satt på kaffe på jobb før jeg kommer dit. Så når jeg har hengt av meg og slått på PC-en, så er det kaffe. Og da samles vi som er på jobb til det som så fint heter morrakaffe. 

Men… til og med de som ikke drikker kaffe (for de finnes faktisk) samles til morrakaffe. 

De har ikke sett noen grunn til å kalle det noe annet. Det kunne vært interessant å høre om de fortsatt kalte det kaffe selv om det bare var ikke-kaffe-drikkere (eller te-ologer, som noen kaller seg) tilstede. 

Og igjen – det er jo ikke kaffen som er viktig. I alle fall ikke viktigst. Den har sin funksjon også rent fysiologisk og er med på å sparke i gang kroppen, men det er i mye større grad den gode praten og selskapet som gjør at jeg setter så stor pris på den stunda.

Kaffe er for mange en måte å uttrykke omsorg på. Gjerne kombinert med noe til kaffen, men det er ikke påkrevd. Når jeg kommer hjem til folk i jobben min så skjer det nesten aldri at jeg ikke blir tilbudt kaffe. 

Det plager meg overhodet ikke de gangene jeg ikke får kaffe, men det skjer nesten alltid. Det kan være at vi har et behov for å tilby gjester noe. Et behov som kanskje er sterkest i den eldre delen av befolkningen. 

Uten statistisk belegg så vil jeg nok anta at jo eldre verten i huset er, jo større er sjansen for at det settes både kaffe og noe å spise på bordet.

Og hvis de ikke har noe annet… «Du må da i alle fall ha en tørr kopp kaffe? Ja, præstn drikk vel kaffe?». 

Jo takk – det gjør han så definitivt.

«Takk for alle gode samtaler over kaffekoppen.» 

Disse ordene leste jeg på en sløyfe i en begravelse. Det var fra et menneske jeg ikke kjente, til et menneske jeg ikke kjente. Men det sa meg noe likevel om dem begge.

Å tenke seg alle de gode samtalene som har blitt delt over en kopp kaffe. 

Av de to – og av så mange av oss andre. Kanskje hadde de samtalene funnet sted selv uten kaffe, kanskje ikke. 

For å være på den trygge sida, så tar vi med kaffen. For det er jo ikke det at vi er så glad i kaffe. Hvis det var det, så kunne vi like gjerne drukket kaffen hjemme, eller alene på kontoret. 

Kaffen smaker jo det samme uansett. 

Eller gjør den kanskje ikke det?

Så skulle jeg jo også skrive litt om «snart». 

For svakheten med uttrykket «Vi burde ta en kopp kaffe snart» er at det inneholder et veldig diffust tidsbegrep. 

Kanskje enda verre er begrepet «en gang». 

«Snart» kan være alt fra i ettermiddag til engang utpå nyåret – uten at man spesifiserer hvilket år. 

En gang… Det blir veldig ofte ikke noe av. Nå skal ikke jeg henge ut vennene mine her, men jeg har spesielt en som med jevne mellomrom kan si «Jeg ringer deg opp igjen snart». Rekorden er vel tre måneder… Men jeg er kanskje ikke så mye bedre selv. 

Jeg vet at jeg helt sikkert har tre som jeg kommer på bare i farta som jeg «snart» skal drikke kaffe med. Alle tre ble vel snakket om sist i desember en gang.

Så derfor – i den grad jeg er i noen posisjon til å gi råd angående kaffe-dater – avtal et tidspunkt.

Og husk at når noen inviterer deg på kaffe, så er det sjelden fordi de vet du er så glad i kaffe. Det er fordi du er satt pris på.