Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Ukens spaltist

Det fins drager...

Det fins drager...

Eirin Furre Moan fra Fauske, født i 1977, er ny spaltist i Saltenposten. Hun jobber ved lærerutdanningen ved Nord Universitet, underviser og forsker. Bor på gård i Kvitblik, er gift og har fire barn.

- Jeg er mamma til tre gutter og ei jente. Det er min jobb å lære dem å bli dragekjempere, skriver vår spaltist.

Tekst:

Publisert:

Forfatteren G. K. Chesterson har skrevet følgende: «Eventyr forteller ikke barn at drager finnes. Barn vet allerede at drager finnes. Eventyr forteller barn at drager kan drepes.»

Dette sitatet rører ved noe i meg som mamma.

Det går rett inn i kjernen av noe av det mørke, ubehagelige som vi foreldre må lære barna våre om, men som det er så mye hyggeligere å dytte til en annen dag.

Vi har ikke råd til å dytte.

Vi må opplyse. Vi må modellere. Vi må forme. I dag.

Og ikke vente til i morgen.

Når tre voksne menn i samfunnet vårt kan tillate seg å dope ned en ung jente med en potensielt dødelig dose «partydop», for moro skyld, da velter det seg i magen min.

Når de deretter med overlegg tar jenta, bevisstløs, «uten kontakt med dette livet», med seg, og ikke til legevakta eller hjem til familien hennes, i trygghet, så kjenner jeg at dette er det tidspunktet hvor jeg, hadde dette vært en film, ville holdt ei pute foran ansiktet - i fullstendig visshet om at dette ikke kommer til å ende godt.

Og når de samme mennene så velger å forgripe seg, etter tur, gjentatte ganger, ja, da kjenner jeg virkelig på at Chesterson har rett.

Det fins faktisk drager.

Jeg er mamma til tre gutter og ei jente. Det er min jobb å lære dem å bli dragekjempere. Og da ikke i bokstavelig forstand utstyrt med sverd og spyd for å dømme, straffe og sløye drager som er slemme mot barn.

Jeg tenker heller i metaforisk forstand slik at de kan være med å bekjempe de dragene som fins midt i blant oss, de holdningene og fordommene som faktisk gjør det mulig å forgripe seg på noen og så slippe unna med det.

Hvis mannen min, som er bonde, skulle ha anmeldt en kar fra nabobygda for å forsynde seg mot kyrne i fjøset med buksa til knes, så hadde ugjerningen i denne høyst hypotetiske saken blitt sett på som temmelig ugrei av de fleste av oss.

Det er dessuten blitt forbudt av nyere lovverk å gjøre slikt. Heldigvis. La oss si at denne fiktive nabobygdingen også innrømte dette tenkte lovbruddet.

Det fantes sågar bildebevis fra overgrepene. Hvor absurd hadde det da ikke vært om tiltaltes forsvar skulle gå i denne retningen:

«Kua sa faktisk ikke nei.»

«Kua var meget lettkledd i anledning vårslippet av vinterpelsen, noe som helt klart kan tolkes som en invitt.»

«Den fornærmede part er kjent for å ha hatt samkvem med flere av oksene i bygda, og det stilles store spørsmålstegn ved den fornærmede kuas moral.»

Ganske sært, ikke sant, og et forsvar bygd opp av slike påstander hadde fått hele dyreverns-Norge på nakken - helt i tråd med holdningene ellers i samfunnet som sier at det ikke er greit å utnytte og forgripe seg på forsvarsløse dyr på denne måten.

Burde ikke dette også gjelde for mennesker? - Selvfølgelig.

Jeg skjønner at en av konsekvensene med rettssikkerhet er at det er bedre at en skyldig går fri enn at en uskyldig blir dømt og så videre.

Jeg skjønner også at voldtektssaker kan være kompliserte. Ord mot ord. Bevisets stilling. Det blir særlig komplisert når det virker som om grensene mellom det som ses på som frivillig samkvem og overgrep er uklare for enkelte.

Ja betyr ja. Nei betyr nei. Søvn betyr nei. Taushet betyr nei. Bevisstløshet betyr nei. Nedsatt motstandskraft betyr nei. Barn betyr nei!

Hvis man så av ulike grunner skulle være usikker på hvilket svar man har fått, så venter man til man er sikker. Så enkelt. Det skremmer meg at enkelte voksne ikke kjenner disse grensene.

Det gir meg lyst til å bekjempe drager - og igjen, ikke bokstavelig talt.

Trollene i eventyrene sprekker nemlig når sola skinner på dem, og jeg tror at mange av dragene også kan bekjempes ved at vi kaster lys på dem.

Gjennom at vi velger å se dem. Ved å sette ord på dem. Ved å stå sammen. Være solidariske. Ikke stikke hodet i sanden eller se den andre veien. Være til stede. Våge å stille de vanskelige spørsmålene. Være sterke nok til å tåle svarene. Ta vare på hverandre.

Rett og slett ved å være medmennesker. - Jeg håper at barna mine blir slike dragekjempere.

Annonse
Annonse

Siste nytt i Synspunkt

Det gror som bare det!

Det kryr av gode idrettsutøvere i lille Indre Salten.

Må ha det - bare må ha det

Det er lett å la seg påvirke av tilbudsplakatene i butikken. Og kanskje spesielt om man er på nye steder.

Så redde for å skille oss ut

Vi mennesker er flokkdyr. Det er det ingen tvil om, og vi blir syke om vi blir sittende alene å se i veggen.

Gi Newton-rommet ro

Newton-rommet har sin plass og sin verdi.

Det store valget

Det er ikke enkelt å bestemme seg for hva man skal bli «når man blir stor».

Glede trumfer alt

I debatten om topping av lag eller publisering av tabeller i barnefotballen må vi ikke glemme det aller viktigste.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!