- Jeg ble innhentet av karma!

Noen sa til meg at det er en universell sannhet at den som klager over været, ofte blir straffet av værgudene. 

Jeg trodde jo ikke at dette gjaldt meg.

Men her sitter jeg nå, innhentet av karma, med to gjørmete hunder, et hus som ligner en slagmark, og en støvsuger som meldte pass akkurat i det øyeblikket den rene, hvite snøen utenfor huset ble forvandlet til gjørmete suppe.

Jeg må jo innrømme at det er vel fortjent. 

Tross alt, så gikk jeg offentlig ut og sutret over snøfreseren min og dens manglende evner til å hamle opp med vinterens vrede. 

Men til mitt forsvar, jeg følte akkurat da at snøstormene kom mot meg som perler på en snor og den helsikes snøfreseren samarbeidet jo ikke. 

Jeg tenkte faktisk at ingenting kunne være verre. Men nå er jeg altså her for å innrømme at jeg tok feil. 

Ja, sånn er det, innimellom så tar jeg også feil. (Noter dette ned, eller aller helst ram det inn kjære redaktør. Det kan bli lenge til neste gang...)

Jeg fikk jo etter hvert dreis på både snøen og snøfreseren. Mot slutten klarte jeg til og med å få måket alle takene.  

Men så kom karma da, for å gi meg en velfortjent lærepenge om hva som skjer når man klager på været.

Det var meldt mildvær, og da jeg så det så kjente jeg på lettelse en liten stund.

Det føltes som en gave fra oven å se snøen smelte bort. 

Det fornøyde gliset mitt ble imidlertid raskt borte da jeg så hvor raskt gårdsplassen forvandlet seg fra en arktisk tundra med semiperfekte brøytekanter til et gjørmehav.

Regnet som kom, skulle man tro var syndefloden selv. Og med regnet kom også vindkast med en kraft som ville vippet selv den sterkeste kråka av pinnen. 

Jeg prøvde i det lengste å holde hodet kaldt, og lot meg faktisk ikke vippe av den nevnte pinnen før mine to firbeinte «døtre» begynte sitt korstog mot renslighet i huset. 

Det er viden kjent at Golden retrievere elsker gjørme, så for dem framsto gjørmehavet på gårdsplassen som det beste spa-hotellet i hele verden. 

Hver eneste tur ut av huset resulterte derfor i at mine lyse tregulv lignet mer på et abstrakt kunstverk enn noe annet. En form for mosaikk av gjørmete poteavtrykk. 

Ikke akkurat det kunstverket jeg ville bestilt, om jeg fikk velge. 

I det minste så priset jeg meg lykkelig for at jeg har en Dyson V15. Den støvsugeren er virkelig min beste venn med hunder i hus. 

Men så var det karma da? 

Det er kjent at når du blir utsatt for frøken Karma, ja da skal det skikkelig svi! Og det skal jeg love deg at det gjør.

Filteret til min mest lojale hushjelp viste seg å være tett, og ikke bare tett, det var så tett at det ikke gikk an å rense mer. 

Min kjære Dyson gikk rett inn i en støvsugerdepresjon, og det samme gjorde jeg.

Det viste seg at jeg måtte bestille nye filtre, og at det helsikes været, som allerede hadde gitt meg mine første grå hår, forsinket leveringen!

Så når jeg skriver dette, så har jeg vært en hel uke uten støvsuger, med to hunder som røyter og utnytter sitt eget private gjørmespa til det fulle. 

Det kjennes ut som jeg er med i et eksperiment i ekstrem overlevelse, eller er det kanskje skjult kamera?

Hvis snøfreseren kunne sett meg nå, er jeg i hvert fall sikker på at den ville ledd hånlig av meg. 

Det samme gjør sannsynligvis værgudene, som åpenbart har en ond sans for humor.

Jeg skal innrømme at snøfreseren og jeg hadde våre problemer, men i det minste var snøen ren. Gjørmen derimot, den har ingen respekt for orden. Den bare flyter fritt, som om den er en 18-åring på festival for første gang.

Så til værgudene: Jeg tar tilbake alt, se på dette som en offentlig beklagelse. 

Og til Dysons kundeservice og Posten: Jeg ber dere om å skynde dere. Hvis filteret ikke kommer snart, må jeg kanskje vurdere å legge ut huset for salg med gjørme, hundehår og det hele!

Heldigvis kan jeg alltids trøste meg med at dette, på en eller annen måte, kommer til å bli til en morsom historie. 

Men først må jeg bare bli ferdig med å moppe gulvet...

Synspunkt:

- En frekkhet man nesten bare må beundre