- En frekkhet man nesten bare må beundre

Det sies at ekte kjærlighet tåler en vinterstorm. Men forholdet mellom meg og snøfreseren min derimot - det tåler faktisk knapt et lett snødryss før vi barker i hop.

Vi har hatt våre fine øyeblikk sammen, så absolutt. Men etter de siste dagenes beinharde kamp mot Kong Vinters i overkant generøse snø-bidrag, så må jeg innrømme at jeg gleder meg til å skilles fra snøfreseren. Ja, jeg gleder meg faktisk til å gjenforenes med den langt mer samarbeidsvillige gressklipperen.

Men la meg ta dere med tilbake til forrige ukes begivenheter, der jeg på et tidspunkt seriøst begynte å lure på om vår egen redaktør Helge Simonsen hadde bestilt et oppdrag fra en viss oppfinner som figurerer i filmen «Jul i Flåklypa». Det kunne i det minste virke som om Reodor Felgen hadde glemt snømaskinen sin i Indre Salten.

Jeg skjønte raskt at jeg måtte ta grep. Det var ingen vei utenom. Jeg måtte starte opp den gamle snøfreseren. Men aller først måtte jeg ta spaden fatt for å komme meg gjennom den meterhøye skavlen som hadde blåst inn mot garasjeporten.

Med blodsmak i kjeften og svette rennende nedover ryggen under bobledressen fikk jeg etter mye om og men åpnet garasjeporten. 

Der sto den gamle krigeren klar, den som er så gammel at den egner seg best som museumsgjenstand. En Husqvarna med glatte dekk og tvilsom oppførsel. 

Den er en lunefull dust som aldri helt klarer å bestemme seg for om den skal være hjelpsom eller sta.

Innen jeg hadde fått start på «gammelpeisen» er jeg ganske sikker på at jeg hadde vekket både naboene og halvparten av fuglelivet i nærområdet, men motet var det heldigvis ikke noe å si på. 

Jeg styrte freseren ut på slagmarken, klar til å temme Kong Vinters vrede.

Først gikk det helt strålende og jeg følte meg som kapteinen på en isbryter. En ekte vinterhelt altså. 

Men det varte bare de første 45 minuttene. For det var da jeg måtte innse at jeg hadde overvurdert både min egen og snøfreserens styrke.

I dyp, tett og våt snø sto både jeg og freseren bom fast.

Freseren insisterte på å fortsette, til tross for at den ikke klarte å rikke seg av flekken. 

Jeg ga heller ikke opp. Ikke med en gang. 

Jeg rygget, dyttet, nappet i spakene og freste like mye som freseren selv. Det var ikke snøen som smeltet under meg, det var verdigheten min.

Jeg begynte å innse at slaget mest sannsynlig var tapt. 

Å be om hjelp til å få snøfreseren løs igjen framsto utenkelig og jeg satt meg fortvilt ned i ei snøfonn for å få tilbake pusten. Og det var da jeg kom til å tenke tilbake på pappas ord da jeg fikk lov til å farte rundt på jordet med snøskuteren hans som barn. “Setter du deg fast, så får du sørge for å komme deg selv løs igjen”.

Da kom plankeplanen! 

Jeg løp til boden, hentet noen gamle terrassebord og begynte å legge dem strategisk under dekkene. Med freseren i fri og snø til knærne, trakk jeg med all min kraft.

Freseren rikket seg ikke.

Jeg bannet og tørket fortvilte tårer. Jeg prøvde å dra igjen. Jeg ropte ukvemsord som ville fått oldemor til å snu seg i grava. Egentlig er det et under at ikke snøen rundt meg smeltet. 

Til slutt, etter en kombinasjon av ren viljestyrke og noe som sikkert kunne kvalifisert som en sterk kandidat til “Årets amatørbrøyter”, kom freseren løs.

Jeg viftet triumferende med en våt vott i været. Ingen så det, men jeg kan garantere deg at det var litt av et øyeblikk.

Arbeidet fortsatte. Freseren tok seg sakte frem, men hjulene spant og sluret, og jeg bestemte meg der og da: Det skal kjøpes kjettinger.

Dekk uten grep er jo omtrent like nyttige som sommersandaler i en snøstorm.

Etter to timer var oppkjørselen endelig ryddet. Jeg sto midt på den åpne plassen, svett, kald og med snørrete ansikt, og kjente en følelse av stolthet. 

Men før jeg fikk parkert snøfreseren begynte det selvfølgelig å lave ned igjen, og så kom vinden. 

Med rå styrke feide vinden snøen innover oppkjørselen med en frekkhet man nesten bare må beundre. 

Innen en halvtime så det ut som jeg aldri hadde begynt å frese. Og det var i det øyeblikket jeg vurderte å bare selge huset, flytte til et tropisk land og aldri se snø igjen.

Heldigvis roet snøkaoset seg på søndag, og jeg kunne nyte rette, fine brøytekanter og forholdsvis snøfri innkjørsel. 

Men så var det hundene da...

Mine to golden retriever-jenter, lykkelige, logrende, og med en entusiasme som kun kan matches av folk som nettopp har vunnet i Lotto. 

De galopperte frem og tilbake som to klovner, og brukte brøytekantene mine som hoppbakker.

De sto der til slutt, dekket av snø, tunga ut, øyne fulle av glede og totalt uvitende om at de nettopp hadde tråkket på selve sjela mi.

Oppkjørselen er fortsatt hvit, og snøfallet ser ut til å vare til neste sommer. 

Men det er én ting som er sikkert: Neste gang skal jeg ha kjettinger. Og kanskje en bedre strategi. 

Og til deg, snøfreser: Vi sees sikkert igjen i morgen. Om jeg vil eller ikke.