Voksen Christel om tillit, usikkerhet - og tanken på å flytte på seg

OSLO/FAUSKE: Eksistensielle spørsmål ligger til bakgrunn for den plata som Christel Alsos har produsert i koronatida, og som kommer ut på fredag. Artisten føler at hun er på plass i livet, etter år med lite stabilitet. Men da dukker nye spørsmål opp.

-Og når det føles som om man er på rett plass, hvordan lære seg å stole på at ikke følelsen skal forsvinne? Slik den har gjort før.

Ganske perfekt

I sitt syvende album «A Place To Be», utforsker Christel Alsos behovet alle har for å finne sin egen plass i verden. Det gjenspeiler hvor hun selv er i livet. På papiret er det ganske perfekt, med en jobb, et hjem, en familie og en kjæreste hun elsker.

Likevel kjenner Christel på en slags usikkerhet. Den gjenspeiler seg i sangtekstene hennes og i musikken. Der hun stiller spørsmål ved hva hun føler og tror.

Hun har sine grunner.

- Irrasjonell frykt

Christel Alsos Monsen vokste opp med skilte foreldre, og flyttet til Oslo som 19-åring. Der ble det litt vel mange skjeve bordben, både i direkte og overført betydning, med ti år i kollektiv og noen samlivsbrudd.

-Ingenting har falt på plass av seg selv i livet mitt, og selv om det har gitt et sunt perspektiv så har jeg også fått en irrasjonell frykt for at det som er godt skal forsvinne. Jeg tør ikke helt tro at det som føles bra skal gå bra, uttaler Christel og legger til;

-Men det er ikke synd på meg. Jeg er ikke et stakkarslig og passivt offer i mitt eget liv. Jeg forsøker å ta ansvar for meg selv, tilgi meg selv for feilene jeg har gjort når jeg ikke visste bedre.

Sjelegranskende

Låtene reflekterer et virvar av følelser, sårbarhet og håp.

-Jeg bruker dem nok til å få en slags oversikt over hvor jeg har vært, er og er på vei i mitt eget følelsesliv. Og jeg prøver å tørre å stole på, og stå i, egne valg. Rett og slett være modig nok til å forbedre meg.

Musikken gir hun ut gjennom Sony Music, som uttaler følgende om fauskeartistens nye album:

-På «A Place To Be» er sjelegranskende åpenhet og mot nok til å forbedre flere enn seg selv, for musikken Christel Alsos skaper når hun tør gå inn i de såreste og vanskeligste følelsene er en veiviser for flere. Musikk som kan følge deg på veien til der du hører hjemme. Der du kan og skal være.

Christel om låtene på «A Place To Be»:

Keep Believing

-En bønn om å bli tatt med til et sted, en trygg grunn hvor man er i stand til å ha troen på hverandre og kjærligheten til hverandre, selv om man ikke alltid føler seg elskverdig. Det er umulig å være den beste utgaven av seg selv til en hver tid, og den som må tåle mest, er også den du elsker mest og egentlig vil skåne.

The Dreams I Dream

-Denne låta er til alle de som er alene, men som ikke tør å slippe noen inn. Som beskytter seg selv ved å tenke at det finnes noe bedre, noe enda mer optimalt. Og at du skal bli bedre, en enda bedre person, som noen en dag skal elske. Istedet for å la noen elske deg i dag.

The Losing Kind

-Hvis du har valget mellom å miste deg selv eller miste kjærligheten, er svaret så alt for ofte det første. Jeg har i tidligere forhold tøyd min egen strikk alt for langt, uten å skjønne at jeg var utslitt.

Just Kids

-Dette er en sang jeg har prøvd å skrive i mange år. Den skulle egentlig med på forrige album, men jeg fikk den aldri til å bli helt som jeg ville. Etter en ny runde med finpuss og undring, landet den endelig i denne versjonen, som betyr mye for meg personlig. Den handler om å se tilbake på hendelser tidlig i livet, hvor man i ettertid så ofte ser på dem med dette voksne blikket hvor man skulle ønske ting hadde blitt gjort annerledes. Men som barn har man ikke redskapene til å agere på samme måte, man forstår ikke at man selv kan endre situasjonen. Men så er man bare for liten. Denne låta handler om å gi slipp på all skyld man måtte føle for ting som ikke ble slik de burde.

That Lonely Feeling

-En ensomhetsåre gjennom kroppen, den harde sannheten man må stå i om at man, når det kommer til stykket, bare har seg selv i dette livet. Det var en ganske stor aha-opplevelse for meg at dette eksisterer i meg, uavhengig om jeg er alene eller ikke. Noe som også forklarer den enorme tilknytningstrangen vi har, og hvor hjelpeløse vi blir hvis vi mangler denne evnen.

From Me To Her

-En slags «Part II» av «Just Kids», men fra et mer ungt/voksent perspektiv, hvor jeg ser tilbake på den mye mer naive og godtroende versjonen av meg selv. Det brutale med å bli eldre er jo nettopp risikoen for å miste troen på ting. På en god verden, på snille folk, på at folk vil ditt beste. Og i dette; burde jeg ta andre valg nå, bo et annet sted, kjøpe et større hus? Hvem vet!

Can I Keep You For A While

-De sterkeste følelsene medbringer også størst rikiso, og de er det lettest å flykte fra. Hva trenger du for å bli, for å ta sjansen? Can I Keep you for a while handler om å ta sjansen. Om å beholde hverandre en liten stund.

Best of You

-Et forsøk på å finne oppskriften på hvordan man får det til. Får det til å vare. Hvis jeg bruker det beste i deg til å bringe ut det beste i meg, ender alt godt?

A Place To Be

-Jeg vet ikke om jeg hører til her, men gi meg i hvert fall et sted å være.