- Møtene med dere har endret ideen min om mennesker

Som journalist i en lokalavis er det ingen dager som er like. Den ene dagen sitter jeg og skroller gjennom møtepapirer og leter etter nyheter i kommunens post. Det er ikke blant favorittdagene. Neste dag sitter jeg fordypet i en lang reportasjetekst.

Jeg har akkurat kommet inn i skrivebobla når telefonen ringer og et viktig tips kommer inn. Så må jeg hive meg over det i stedet.

Det å lære seg til å håndtere forstyrrelser og samtidig holde fokus, er en utfordring. Det er kjempeslitsomt når man har en hjerne som helst vil holde på med én ting om gangen. Og det er noe av det som gjør at jeg enkelte dager revurderer hele jobben.

Så kommer de dagene da jeg skjønner hvorfor jeg driver på med dette. Reportasjeturene. Og møtene med alle dere som bor der ute. I smale fjordtarmer, i bratte skråninger, i utkanten av en skog, på bryggekanten.

Dere har så mye for dere. Det er så spennende å møte alle ansiktene, å høre alle tankene og ideene.

Denne ukens kjøretur, attpåtil i splitter ny redaksjonsbil, fører meg til Beiarn. Jeg snegler meg innover fjordene og over fjelloverganger på tidvis speilglatte veier. Vel framme i Beiarn er programmet tett.

Intervju med stedfortredende ordfører, møte med ei dame som er over gjennomsnittet engasjert med husflid og som opplever et enormt oppsving både i produksjon og etterspørsel.

Når jeg skal lunsje på den lokale kroa, kommer jeg over et tjuetalls herrer som møtes hver onsdag for å drikke kaffe i lag. De kaller det p-kaill-kaffen, og de bidrar til å holde liv i kroa.

Jeg møter en fyr som lager kaviar som koster flere hundre kroner boksen (ja, jeg får smake - og ja, det er en grunn til prisen). Deretter tre tiendeklassinger som har funnet en løsning på hvordan man kan bruke den energien som blir til når man sykler på en trimsykkel.

Viljen til å overleve, finne nye måter å holde liv i utkantene på. Stedfortredende ordfører André tror det er avgjørende for denne felles «draiven» at Beiarn forblir en egen kommune, og ikke blir slått sammen med andre.

På tilbaketuren tenker jeg på hvordan disse møtene har endret ideen min om mennesker. Å oppdage hvor mye bra som faktisk skjer. Bygda som tilsynelatende sover når man bare kjører forbi, stedet man tenkte var «uti gokk», det er faktisk en navle. Og hadde det ikke vært for denne jobben, så hadde jeg ikke visst det.

90 prosent av det jeg oppfatter daglig fra riksmediene, er stort sett sykdom, krig og død. Derfor blir jeg nesten litt overrasket over hvor mye glede og god energi som finnes.

Disse møtene, det er sånt jeg henter fram når det kommer mange grå dager etter hverandre. Det er sånt som gjør at jeg holder meg flytende i en sjø av nyheter som ellers er ganske grim.

Kan hende er det noen som blir litt uvel nå. Som mener at vi i lokalavisen må bli mer kritisk, og skrive om andre ting en det positive som skjer. Kan hende har de rett. Og selvsagt skal vi det óg.

Men det handler om å finne en balanse. Jeg tror det er kjempeviktig å vise de gode strømningene. All gleden, entusiasmen, ideene og ønsket om å lage et bedre samfunn.

Det blir en motvekt til nyhetsbildet ellers, til korona, terror og Trump. Jeg tror vi trenger det. Av og til. Ikke for at vi skal gå med skylapper, men for at vi skal fortsette å ha trua. Du kan lese om noen av disse møtene i avisen framover. God lesning!