- Vi tok en real jafs av tabbekvoten

Dette ble dagen der jeg, metaforisk skrevet, måtte svømme motstrøms fra morgen til kveld.

Med i denne motstrømmen kavet også min kollega Helge etter luft.

Jeg burde ha skjønt at det ble en slik dag, allerede da vekkerklokken ringte tidlig på morgenen. Jeg var så innmari trøtt, og hadde mest av alt lyst til å ligge på sofaen hele dagen.

Kanskje burde jeg ha gjort det, for noe fornuftig fikk jeg slettes ikke gjort den dagen.
Men så er det nå en gang slik at jeg er over middels pliktoppfyllende som person, så det fantes ikke noe annet alternativ enn å troppe opp på jobb. Så langt, for så vidt alt vel. På dette tidspunktet kunne dagen både blitt bedre eller verre.

Det ble verre. Mye verre.

Det begynte med at jeg hadde glemt jobb pc`n hjemme, så da måtte jeg snu når jeg var kommet halvveis på kjøreturen til jobb. Da måtte jeg bare snu og kjøre hjem igjen.

Stressa som jeg var på det tidspunktet, så la jeg ikke merke til at jeg hadde parkert rett ved den eneste isflekken på innkjørselen vår før jeg hastet ut av bilen i en virvelvind.

Jeg reddet meg inn med en piruett og avsluttet med et splitthopp som sto til ti i stil.

Etter mye om og men, var jeg på plass på jobb i tide, om enn en anelse småstressa over dagens start.

Så ble det på morgenmøtet bestemt at jeg og min kollega Helge skulle kjøre til Sverige, for å ta en prat med alle dem som har sitt livsverk på den andre siden av grensen. Vi ville finne ut hvordan tiden har vært for dem, siden Norge stengte ned for første gang i mars 2020.

Da jeg skulle sette meg i Saltenposten-bilen, burde det ringt noen bjeller hos meg.

Jeg burde skjønt at universet forsøkte å fortelle meg noe viktig. Strømlokket til el-bilen var nemlig umulig å lukke. Det var en del som var ødelagt.

Løsningen ble en god gammeldags McGyver-manøver med blåtape.

Turen gikk så til Rognan for å plukke opp Helge, og videre mot grensen.

Vel framme på grensen fikk en flott prat med Jenny Ann Ekornes, som er en av de trofaste helsearbeiderne som har stått i frontlinjen på grensen for å beskytte oss under pandemien.

Vi bestemte oss for å testes for korona på tilbaketuren, sånn for sikkerhets skyld.

Etter intervjuet, da vi satt oss i bilen på grensen utenfor tollstasjonen, kom øyeblikket der det virkelig burde begynt å demre for oss at det vi var i ferd med å gjøre - var en dårlig ide.

Bilen ville absolutt ikke under noen omstendighet settes i drive. Så der sto vi da på riksgrensa, bom fast og med blinkende lamper i dashbordet.

Jeg lette etter løsninga i instruksjonsboka, og min kollega Helge støttet seg til Google.

Ingen av oss fant noen gode svar på hva dette kunne være for noe, men etter hvert startet bilen på magisk vis. Det vi, sett i etterpåklokskapens lys burde gjort da, var å vende nesa hjemover igjen.

Vi burde rett og slett ansett både dagen og slaget for tapt.

Vel, bilen startet og gikk den. Så av gårde dro vi med retning mot Jäckvik.

Da vi nærmet oss Jäckvik begynte det å blinke i all slags nødlamper. Vi rakk akkurat å parkere ved butikken i Jäckvik før bilen bestemte seg for at den hadde fått nok av oss. Lampene i dashbordet ga oss beskjed om at den kjerra ikke hadde planlagt å kjøre en eneste meter til.

Da ble gode råd dyre. Bergingsbil måtte komme helt fra Bodø, og vi regner med at vi aldri får høre enden på denne flaue visa så lenge vi jobber i Saltenposten.

Nå har jeg iallfall lært følgende:

Enkelte dager såburde man faktisk bare holde senga.