- Vi skylder dem det meste

Jeg kan ikke noe for det, men av og til får jeg følelsen av å være født på helt feil tidspunkt. Aldri gjelder dette enn når det kommer til 60-tallets kappløp om å komme seg til månen.

Så lenge jeg kan huske, har jeg lest alt jeg har kommet over om de kanskje viktigste og definerende 15 årene i menneskehetens histore.

Fra Sovjetunionen startet alt med oppskytningen av Sputnik 1 i oktober 1957 til Gene Cernan som den 12. og siste mann på månen klatret opp stigen på månelandingsfartøyet "Challenger" til Apollo 17 den 12. desember 1972, våger jeg påstanden om at ingen annen periode på så kort tid har definert en utvikling av hva vi mennesker er i stand til.

Og for å sitere Jim Lovell, en av de få som har vært hele to turer fra jorden til månen: - Det var ikke vanskelig. Vi bare bestemte oss for å dra.

Det finnes mange eksempler for understatements der ute, men dette er kanskje et av de største. For det var vanskelig. Ufattelig vanskelig.

Selv i dag er det nesten helt uforståelig at det var mulig å gjennomføre det som uten tvil er vår arts aller største eventyr.

Da president John F. Kennedy gikk på podiet foran kongressen den 25. mai i 1961 og ga løftet om at USA skulle lande på månen og komme tilbake igjen innen utgangen av tiåret, hadde de hatt én oppskytning av en romkapsel med en mann ombord.

Alan Shepard, som senere skulle gå på månens overflate som kommandør av Apollo 14, var i verdensrommet i fem minutter, og landet i havet bare et kvarter etter oppskytningen.

Det var absolutt ingenting som sa at det skulle være mulig å lande en mann på månen innenfor den tidsrammen som ble gitt.

Men Kennedy visste mer enn han ga uttrykk for. Det var allerede planer om hvordan man skulle gjøre det, og hva som måtte til. Nå skal det sies at store deler av planene involverte teknologi om materialer som ikke var oppfunnet ennå, men bare prosjektet kom i gang, så kunne det være en mulighet likevel.

Aldri før har et større apparat blitt satt i gang for et prosjekt i fredstid. Det er faktisk nesten så det konkurrerer med de største gjort i krig også.

Over 300.000 mennesker var involvert i Apollo-programmet som skulle sørge for å sende astronauter 400.000 kilometer ut i rommet. De måtte overvinne problemer så store at det bør være en del av alles stolthet som menneske at de klarte det.

Bæreraketten, Apollo-kapselen, månelandingsfartøyet, romdraktene og datamaskiner måtte designes fra grunnen av.

Uten skjermer og digital hjelp, dette ble laget med papir og linjal. Det fantes knapt en kalkulator heller, det meste ble gjort med regnestav.

Datamaskinen som kjørte alle programmer som krevdes for å lande på månen, hadde et minne på 74 kilobyte. Hvis man skal gjøre det om til et bilde, er det så lite at det ser ut som et frimerke på dataskjermen.

En vanlig telefon i dag har over en million ganger den kapasiteten.

I dag er det 50 år siden Apollo 11 satte sitt navn i vår planets historie for alltid. Da Neil Armstrong klatret ned stigen på det fremre landingsbenet på "Eagle" og stoppet opp i et par sekunder, før han satte foten ned på et annet himmellegeme.

Jeg vet at det er noe de aller fleste tar for gitt, at det bare var noe som skjedde for lenge siden.

Men jeg vil at vi skal sende en takkens tanke til alle de modige kvinner og menn som klarte å få det umulige mulig. Som sørget for at veldig mye av den teknologien vi har i dag overhodet eksiterer.

Som viste at når vi små her på jorda bestemmer oss for noe, så er det ingen grense for hva vi kan klare.

At et lite skritt for et menneske, kan være et enormt sprang for menneskeheten.