Vi må tenke litt større

Dager som kom, dager som gikk. Dager i stillongs foran pc-en, med håret til alle kanter. Kanskje like greit at kameraet på pc-en min ikke fungerer som det skal, slik at jeg har en unnskyldning for ikke å vises på Teams og Zoom.

Jeg syntes det gikk greit, jeg følte faktisk at jeg fikk igjen pusten, i det hamsterhjulet som samfunnet har blitt. Jobbe, sove, jobbe, sove, som en evigvarende Groundhog day. Koronatida ble mitt pusterom, med mer tid til å være i naturen, lese bøker og gjøre ting som fyller meg opp.

For det skulle jo snart ta slutt uansett, da kunne jeg bare nyte det litt langsomme tempoet, som passer meg utmerket.

Så kom disse mutasjonene. Sørafrikansk, engelsk, og var det til og med søramerikansk? Det ble skrevet diverse medisinske artikler, mer eller mindre ubekreftede, at kanskje ikke vaksinene virket på disse.

Smitte som eksploderte, først i hovedstaden, så i Salten. Folk som dør av vaksinen. Politikere i høye posisjoner som begynner å drite i sine egne egne regler for smittevern. Følelsen av resignasjon og apati begynner å gjøre seg gjeldende.

Det er egentlig nå først jeg begynner å kjenne på alvoret. Jeg har til nå kjent meg litt som en statist i en film. For fæle ting skjer da ikke her. Det var det jo slutt på i 1945.

Men uroen kommer snikende. Hvordan skal det gå hvis vaksinene faktisk ikke virker? Jeg snakker med ungdommer som forteller at de mister ei viktig tid. Den tida i livet som er avgjørende med tanke på å skape relasjoner. De knytter vennebånd, får seg kjæreste. Og de trenger å utforske, erfare, gjøre rett og gjøre feil. Det kan de ikke nå.

Det norske bandet Casa Murilo har lagd ei plate om temaet, hvor de synger om sitt livs sommer. Plata, Summer1998, er også dedikert til de som er ungdommer i koronatid.

Samtidig må vi forvente utfordringer, i et befolkningstett samfunn. Og vi har vært gjennom utfordringer før. Det finnes, globalt sett, verre ting enn å miste russetid og ungdomstid, selv om jeg syns det er vanvittig sårt for de ungdommene det gjelder.

Poenget mitt er ikke å veie den ene saken opp mot den andre, for alt er relativt, subjektivt.

Det er nytteløst. Det jeg ønsker å snakke om, er at vi må tenke større.

Vi skal passe oss for å tro at vi får slutt på denne koronapandemien ved å ivareta egne interesser og behov, ved å unnlate å se på det store bildet.

Da forslaget kom om å omfordele vaksinedosene slik at prosessen kunne gå raskere i Oslo, var det mange som protesterte, også her i denne spalten. Javisst kan jeg forstå begrunnelsen, og at de utsatte og risikogruppene blir redde.

Samtidig vil det kanskje aldri slutte å oppstå merkelige mutasjoner av viruset, hvis vi lar det leve sitt eget liv, i særlig utsatte land og områder uten nok vann og hyginenetiltak. Og da har vi denne situasjonen gående. Da blir vi kanskje aldri ferdige.

Vi bør derfor ikke bare få vaksinert flest mulig i områder i Norge med størst trykk. Vi må også sørge for å fordele vaksinene på verdensbasis.

Her har Norge allerede gjort en jobb, ved å frasi seg nesten 700.000 vaksiner til helsearbeidere i fattige land. Det er ventet at Norge også vil gi fra seg nye 1,2 millioner doser, noe som ikke er bestemt ennå.

Hvis vaksinene virker som de skal, er dette noe som gir håp. For husk at en kjede er aldri sterkere enn det svakeste leddet. Og det er det som er menneskehetens store styrke og evne til overlevelse. Nemlig å ta vare på hverandre, og hjelpe først der det trengs mest.