Vi må redde samtalen og diskusjonen som menneskelig gjøremål

Jeg fortalte poden at jeg skulle skrive noen ord i Saltenposten, og spurte hva han syns jeg skulle skrive om? "Å du skal vel skrive om den der forb.. telefonen..."

Telefonen; en kjepphest i familien den der datamaskinen som er med overalt, og tar all plass. Men nei, jeg skal heller skrive om noe som tar mindre plass - fortrengt av blant annet telefonen.

For jeg savner samtalen. Den der som består av ord man enten tenker grundig gjennom, eller som bare ramler ut i de mest upassende, eller passende doser og situasjoner.

Det er jo ikke det at vi mangler ord, for de er det sannelig mange nok av! Vi oversvømmes av ord, i sosiale media, på tv, politikerprat, på jobben, i møte med Nav osv. Ordene har blitt så mange, og ofte drukner forståelsen vår i mengden.

Vi kan få informasjon om det meste fra det store internettet, og vi forventes ofte å mene noe om det som sies "der ute". Og hva er sant av alt det som kastes mot oss i ordflommen?

I møtet med dette ordhavet ser jeg at vi blir trette. Mange av oss slutter lese ting vi ikke liker, vi holder oss i det hjørnet der vi alle er enige - såkalte "ekkokammer". Det blir så mye informasjon, vi vegrer oss litt for å gå i ukjent kunnskapsterreng.

Det å samtale med hverandre via et tastatur får vi til i svært varierende grad. Kommunikasjon er ofte et hårfint samspill mellom ord, kroppsspråk, nærhet og situasjon.

Tastaturkommunikasjon gir oss kun et av disse, og dialogen blir tydelig dårligere under disse forholdene. Kommentarfelt etter kommentarfelt viser oss at ordene vi bruker der ofte er harde, uforsonlige og ikke ute etter å tale sammen.

Alt for mange av ordene ønsker såre, hevde en rett til ytring, en rett til å si akkurat det som passer akkurat denne personen. Eller bare ute etter å støye til debatten, drukne ei meiningsutveksling "bare fordi jeg kan"; Nett-troll/nett-hets.

Noen av oss slutter å lese hva andre mener. Og vi deltar ikke i dialogen på sosiale media, som så fint ble fristet med skulle demokratisere debatten. Da blir bildet på hva "folk mener" veldig skjevt.

De som i dag sitter og roper styggord til hverandre på nettet, er det sånn verden er? Nei, det vet vi ikke - annet enn at de som deltar i kommentarfeltdiskusjonen er de som holder ut denne dialogformen. De motdebattantene som kunne balansert debatten, kommet med nye vinklinger, er ikke der fordi de når ikke gjennom harde ord og fronter.

Er det et tap som bør gjøres noe med? Og hva gjør man isåfall med det som idag virker som en tapt mulighet til den gode dialogen? Er det rett å breiale seg i internettverden med å si "dere snakker ikke på rett måte, vi vil ikke snakke med dere".

For selv om noen er nettroll som ikke ønsker dialog, så er det andre som vil ha fram sin mening - og bruker ord som av andre oppfattes som ufint støy. Vi må ikke komme dit at fordi kommunikasjonsverktøyet blir misbrukt av en del av brukerne, så legges det restriksjoner på oss alle.

Da har de vunnet, de som hevder at ytringsfriheten er død. Men er ytringsfrihet egentlig tilstede hvis alle meningsfeller i en debatt ikke kan ytre seg pga av oppførselen til enkelte meningsbærere?

"Dette får vi ikke til" pleier være min kommentar hver gang en politiker sier noe idiotisk på sin personlige profil på Facebook, ei bestemor tror hun bare snakker til sine nærmeste på sosiale media, eller når NM i krenking pågår.

Sosiale media er et verktøy til kommunikasjon som vi egentlig har liten erfaring med, og det meste av veien blir til mens vi tramper på den. For det er tramping vi gjør, mens vi hoier og roper til hverandre på Facebook og i kommentarfelt.

Igjen drukner selve samtalen, det å være uenig - å legge fram egne argumenter for egen mening. Det koker ofte ned til "DU er dum du!" (i litt mer blomstrete ordelag).

Hva lærer vi neste generasjon om dialog da?

Vi må redde samtalen og diskusjonen som menneskelig gjøremål!

Helst uten så mye hjelp fra den profesjonaliserte samtalen, der kommunikasjonsbyrå, kommunikasjonskonsulenter/rådgivere/sjefer, og kommunikasjonsstrategier mer enn gjerne stiller opp for å "hjelpe" både politikere, det offentlige og media å snakke på rett måte...

Eller kanskje vi bare skal sitte stille i båten, vår generasjon dør jo ut etterhvert. Det tar jo tid å lære seg et verktøy, og kanskje neste generasjon får det bedre til?

Jeg vil jo bare berge samtalen. Det å snakke sammen, uten telefonen i handen for å kunne "sjekke noe". Om så ha det kjedelig sammen, snakke om de langsomme tingene som vi har mistet litt i støyen fra internett.

En god gammeldags manuell og analog samtale, når det trengs!