- Vi kan ikke lukke øynene lenger

OSLO/SALTDAL: Skuespilleren fra Saltdal ble i sommer mor for tredje gang, og har flyttet inn i nytt hjem i Oslo. Hun forteller at dagene går med til småbarnsliv. Det hindrer henne ikke i å ha omsorg til overs for flyktningbarn i Hellas.

- For tre år siden var jeg på Chios med Dråpen i havet. At tilstanden har forverret seg så dramatisk på disse årene er forferdelig trist å høre, det var ikke akkurat julaften da jeg var der heller, uttaler en bekymret Lena Kristin Ellingsen på Facebook.

Behovet øker

- Dette må verden vite om og ikke minst gjøre noe med, legger hun til.

Høsten 2015 var hun en av de frivillige som reiste ned for å hjelpe på øya Chios, der organisasjonen arbeidet i leiren Souda, som ble nedlagt i 2017. Selv om fokuset på flyktningene er mindre nå, og leire legges ned, har ikke behovet for hjelp blitt mindre.

Lena er en av skuespillerne som deltar i filmen «På flukt» som ble lansert i juli i fjor av hjelpeorganisasjonen «Dråpen i havet».

Trukket seg ut

Det er iskaldt i området nå, ifølge de som har vært der som frivillige. «Dråpen i havet» sørger blant annet for soveposer til flyktningene.

- Nå er det visst sånn at alle andre organisasjoner har trukket seg ut i protest mot forholdene flyktningene lever under. Flere av dem, særlig ungdom, selvskader seg for å kjenne en annen type smerte for et øyeblikk. Norge kan ikke lukke øynene lenger, vi har tomme flyktningmottak og lomma fulle av oljepenger, uttaler Lena videre.

Hoppet på et fly

Høsten 2015 bodde Lena og familien en periode i Los Angeles, etter å ha spart opp penger for å kunne leve der i en kortere periode. De så fram til ferie og familieliv.

- Samtidig skyllet flyktningkrisen over Europa, og jeg fikk akutt dårlig samvittighet og behov for å gjøre noe, vise et standpunkt. Jeg kunne ikke godta at Norge tok så lite ansvar. Da jeg kom hjem igjen og skjønte at jeg faktisk kunne være til nytte der krisen rammet størst, gjennom Dråpen i havet, var det lett å hoppe på et fly.

- Ekstremt nervøs

Lena forteller at hun fikk uvurderlig økonomisk hjelp fra venner og bekjente for å kunne bidra konkret med mat og klær til flyktningene. Det første som møtte henne, var frivillige som pakket i biler for å patruljere på natten.

- Det var mørkt og jeg husker at jeg var ekstremt nervøs for det som kunne komme til å møte meg på veien. Vi kjørte rundt hele natten og sjekket de ulike postene flere ganger. Først på morgenen kom det inn en båt. Jeg var så lettet over at de var i god behold, og det var fantastisk å være vitne til dugnaden av frivillige organisasjoner som kom ilende til for å hjelpe dem i havn.

Delte frustrasjon

Lena var der i en drøy uke, og store deler av oppholdet delte hun med ei venninne, noe hun er veldig takknemlig for. På den måten fikk de jevnlig luftet ut frustrasjoner rundt det de opplevde.

- Jeg ble samtidig veldig fort kjent med de andre «dråpene», som på kort tid hadde opparbeidet seg rutiner for å patruljere, dele ut mat, vasking og sortering av klær og besøk i flyktningeleirene, forteller skuespilleren.

Blandede følelser

Saltdalskvinnen syntes det opplevdes trygt å være en del av Dråpen-teamet, og følte seg godt ivaretatt.

- Til tross for det, kunne jeg ikke verge meg for følelsene som oppstod i møtet med traumatiserte mennesker som akkurat hadde overlevd en overfart i hardt vær. Jeg følte flere ganger at jeg ikke klarte å hjelpe dem fort nok, gi tilstrekkelig med oppmerksomhet og varme. Heldigvis fikk jeg mulighet til å treffe mange av dem igjen i flyktningecampene og være mer tilstede med lek, samtale og utdeling av mat. Det hele var en blanding av givende, frustrerende, skremmende, trist og opplysende på en gang.

Redde båtflyktninger

- Var det noe som gjorde spesielt inntrykk?

- Jeg ble oppringt midt på natten om at jeg måtte komme og hjelpe til, for det var en båt som var kommet inn med masse skadde mennesker. Jeg tror aldri jeg har hatt så høy puls, jeg ilte ned til stranden hvor det heldigvis var kommet flere til av både helsepersonell og frivillige. Mange hadde skrapet seg opp på skarpe steiner, og det var i det hele tatt vanskelig å få ordentlig kontakt med enkelte av med dem, da de fortsatt var livredde.

Skjebnesvangert

Hun innrømmer at det å stå og skifte klær på kliss våte, voksne mennesker er en svært spesiell opplevelse.

- De legger for et øyeblikk skjebnen sin i dine hender, og det ansvaret må du prøve å forvalte så godt du kan. D er følte jeg at jeg ikke strakk helt til og jeg skulle ønske jeg hadde mulighet til å være der lenger og bli «god» på de møtene.

Knakk sammen

Da Lenas venninne Ragnhild reiste hjem noen dager i forveien, og hun fikk tid til å reflektere over flyktningenes tilværelse, knakk hun fullstendig sammen.

- Jeg så småbarnsfamilier med søppelsekker i hendene, gående ombord på en ferge til Aten, med en utrygg framtid i møte, på vei mot et stengt Europa. Det er hjerteskjærende å tenke på, sier Lena Kristin Ellingsen.

- Føltes meningsfylt

Hun er likevel glad for at hun fikk møte noen av dem og være med på å gi litt håp på veien, som hun sier.

- Det føltes meningsfylt. Jeg tenker stadig på å reise tilbake. Båtene fortsetter å komme, krisen er på ingen måte over, det er blitt enda tøffere å krysse grenser, flyktningecampene er fulle, forholdene verre og bistandsorganisasjonene færre. Behovet for å hjelpe er like stort, om ikke større, og at Dråpen i havet gjør det mulig, er utrolig fint.

- Godt anvendt

- Hva mener du kan gjøres for å bedre situasjonen?

- Tre ting vi kan gjøre som enkeltindivider, er å donere penger, bli en dråpe og demonstrere. Da jeg reiste, var det mange nære og perifere venner og familie som donerte penger til «Dråpen i havet». Det sitter kanskje ikke så langt inne når noen man kjenner og stoler på er der nede for å hjelpe, men jeg kan garantere at pengene blir godt anvendt.