Vi glemte så alt for fort

Når disse ordene skrives, er det så godt som på minuttet åtte år siden Anders Behring Breivik gikk i land på Utøya fra det tidligere landgangsfartøyet MS "Thorbjørn".

Den regnvåte bakken bar preg av mange tusen tråkk fra engasjerte ungdomsføtter de siste dagene, men snart skulle det grønne juligresset skifte farge til rødt.

Bak den falskt uniformerte ekstremisten lå et regjeringskvartal i ruiner og åtte døde mennesker. Foran lå en leir med politisk engasjerte ungdommer og deres voksne ledere. Noen timer senere var Breivik pågrepet og ytterlige 68 mennekser drept.

Etter 22. juli 2011 skulle Norge aldri bli det samme igjen.

Og det skal i rettferdighetens navn sies, Norge har ikke vært som årene før terrorangrepet siden da.

Den første tiden etter ugjerningen, med rettsaker og selvransakelse, kom vi fram til at vi skulle bli et bedre folk i fellesskap. At vi skulle stå mer sammen, selv om vi er uenige. Det er nemlig fullt mulig å ikke være på samme side i alt som skal drive et samfunn framover.

Vi må akseptere av vi er forskjellige, også her i Norge. Men hele poenget var at vi skulle være med med toleranse og respekt i grunnmuren.

Uansett hva man måtte mene og hvilken vei man følger politisk.

Da jeg så rosetoget fra Oslo, og blomsterhavet utenfor domkirken, trodde jeg faktisk at vi her til lands skulle vise at vi ikke var som andre som blir rammet av terror. For stort sett ender man opp med en steinhard retorikk og enda større splittelse i kjølvannet av ekstreme handlinger som dette.

Som sagt, i et par år føler jeg at vi klarte det. Klarte å unngå å gjøre billige partipolitiske utspill om at Breivik hadde vært aktiv i Fremskrittspartiet tidligere. Klarte å ha forståelse for at det å krangle om småsaker ville være en drepende vond følelse for alle som som hadde fått skadde eller drepte barn, nære og kjære.

Men det varte ikke. Om noe, har det blitt verre.

Når man ser på hendelser som den som skjedde i Tønsberg den 21. juli, hvor noen faktisk synker til å male et hakekors på minnesmerket etter de som døde denne svarte dagen i 2011, så føler jeg først og fremst en enorm tomhet.

En tomhet og vantro over at det finnes folk der ute som er så frakoblet det å føle empati at de er villige til å gjøre noe så ubeskrivelig sårende for de som allerede har måttet jobbe seg gjennom et mareritt jeg ikke er i nærheten av å kunne forstå.

Men jeg er ikke overrasket lenger. Ordskiftet har endret seg. Vi kan skylde på mye, men det er ingen tvil om at verden formes av den retorikken man bruker. Det finnes mange her til lands som mener at Donald Trump gjør en kjempejobb. At han skaffer trygghet, jobber og økonomisk vekst.

Men på bekostning av hva? Siden han ble president har skandalene og den endeløse rekken av rent åpenbare løgner vært så mange, at det rett og slett er blitt normalen. Til slutt blir man så nummen at det ikke lenger er unormalt at verdens mektigste mann snakker til andre som om han går i fjerdeklasse og mistet isen i grusen.

Samtidig ser jeg lokalpolitikere her i mitt eget distrikt som åpent reklamerer for Tommy Robinson, mangeårig leder av English Defense League og dømt for vold, dokumentforfalskning og svindel, og da blir jeg skremt.

Hvis man kan se igjennom alt dette, og det faktum at han står for rendyrket rasisme, bare fordi man for eksempel vil ha en mer restriktiv innvandringspolitikk, har man ingenting i et politisk tilltisverv å gjøre.

I årene etter 2011 har vi gått fra verdighet, til å akseptere at maktpersoner oppfører seg som små drittunger.

Det er bare enormt skuffende at det går an å glemme så fort.