Våt hatt og salte tårer

Jeg var vel rundt tre år.

Pjokken viste seg - i alle fall de første leveårene - å være en litt underlig skrue. Han tok livet med stoisk ro, og hadde det med seg å legge seg nedpå. Plutselig. Det kunne være på tur til butikken, eller bare utenfor huset i hjembygda Fetsund.

Bød det seg en mulighet til å legge seg litt nedpå - for en liten lur - så grep han den, guttungen.

Han var ikke plagsomt pratsom, lysluggen. Det skulle ta både måneder og år før de første ordene trillet ut. To og et halvt år, for å være noenlunde eksakt.

Det var litt senere enn det som i all hovedsak er normalt. Rundt året pleier de å snike seg fram. I toårs-alderen har småtasser ifølge en artikkel på kk.no et ordforråd på i gjennomsnitt 310 ord.

Akkurat det tok jeg åpenbart med like stoisk ro.

Topp 5-lista over barns første ord - ifølge en sak på forskning.no ser slik ut; 1. Mamma. 2. Hei. 3. Brr. 4. Nam-nam. 5. Pappa.

Den lista fikk jeg ikke med meg da jeg rundt 30 måneder gammel fant det for godt å avlevere - klokkereint - mine første ord.

”Hatten våt”.

Her var det altså verken mamma, pappa eller noe nam-nam, nei. ”Hatten våt” ble mitt valg.

Det må jo ha smertet mine nærmeste, men det tok jeg ikke noe notis av, for budskapet måtte ut, budskapet om hatten som hadde blitt våt da jeg mistet hodeplagget ned i sølepytten den varme og solfylte sommerdagen på Fetsund.

Godt og vel halvveis til 100 (med god margin) tenker jeg at en slik debut for snakketøyet krever en like snodig sorti. Mine første ord er historie, mine siste ligger foran meg. Forhåpentligvis nokså mange år foran meg...

Etter litt sondering på internettet er det klart at jeg skal være bra kreativ for å kunne få plass i historiebøkene over de mest berømte siste ord.

Mexikanske Pancho Villa hadde ambisjoner, men ble svært stressa da han på dødsleiet innså at han ikke hadde noen åpenbart kloke ord å avslutte livet med. På smått pussig vis klare han det likevel, med å fyre av ”Ikke la det ende på denne måten. Si til dem at jeg sa noe.” ble Villas siste ord, gjengitt av nettstedet corsinet.com.

Mer overraskende er kanskje Ludvig den fjortendes siste ord. Han var jo nokså stor i kjeften, men temmelig ydmyk inn i sitt siste åndedrag da han sa ”Hvorfor gråter dere? Trodde dere jeg var udødelig?”

Hvor jeg lander er enn så lenge veldig i det blå, men en oddsfavoritt akkurat nå er følgende utsagn: ”Jeg fikk i alle fall siste ordet...”

Apropos siste ordet. Idet punktum settes for dette Synspunkt-bidraget, settes også punktum for min tid i dette avishuset jeg har blitt så inderlig glad i. I alle fall i denne omgang, for det er som kjent vanskelig å spå - særlig om framtida.

Siden jeg trådte innafor dørene i Vollgata tidlig i juni i fjor har det blitt utgitt 92 papiraviser. Jeg har fått levere 42 oppslagssaker og signert 362 artikler, 18 Synspunkt, 13 portretter og åtte anbefalinger.

Om det ikke kvalifiserer til terningkast seks, horn-
orkester, stjerneskudd og konfettiregn, så håper jeg det i alle fall kvalifiserer til en småfrekk liten kinaputt i det jeg om noen små uker manøvrerer doningen ut av Indre Salten. Akkurat det blir utvilsomt med en salt tåre i øyekroken.

Det er sagt før og det kommer til å bli sagt igjen: Sjefen min, Frank, og kollegaene mine, Eva, Helge, Espen og Lise, er noe helt for seg selv. Det samme er trioen hos ”dattera vår”, Heidi, Linda og Markus. Idet laget toppes med trivselsminister Monica og markedsfyrverkerisjelene Kay og Arild så er bildet av den komplette arbeidsplassen tegnet.

Tidenes beste.

Punktum.

Tusen takk for alt jeg har fått lov til å oppleve. Tusen takk for meg.