Ingen av oss kan bestemme hvilken tidsalder vi fødes inn i, men vi kan velge hvordan vi reagerer på det faktum at vi lever nå. Den utflyttede vandreren fra Espenes har, helt bevisst, valgt en vei på siden av et ordinært A4-liv.
- Hvem erdu Tor Kristian Dancke?
- Hvem jeg er? Ja, den som visste det. Er det ikke det vi prøver å finne ut av gjennom livet? Ellers er jeg ikke sikker på om vi «er» noe. Vi blir til! Ifølge renessanse-humanisten Pico Della- Mirandola, skapte Gud oss som et absolutt intet. Som et tomt beger vi selv må fylle opp. Det er menneskets ultimate frihet. Og ansvar!
- Selv mener jeg vi er borgere av tre verdener - den fysiske, sjelelige og den åndelige. Dette har lite med selve troen å gjøre, da vi erfarer dem alle. De har hver for seg autonome funksjoner.
- Det er slik at hjerte, nyre og lever har sine oppgaver i en og samme kropp, sine funksjoner i den ene store virkelighet, forteller filosofen fra en annen tid og renessanse-mennesket fra en gård i en liten grend like ved Misvær.
Tor Kristian Dancke ble adoptert fra et barnehjem like etter fødselen.
Slik ble det til at oppveksten ble i Espenes, der han utmerket seg allerede som fireåring, ved å tegne biler i grusen med en pinne på veien. Til stor forundring for voksne og kamerater. Den lille gutten kunne jo tegne.
- Jeg ble født på Mysen fødehjem. Stedet ble året etter, 1957, stengt av Karl Evang som uegnet. Vi er 444 stykker «Mysenbarn» som ble adoptert og hentet samme dag før min mor fikk sett meg - for å hindre anger.
- Det er jo en lang historie ettersom jeg ble adoptert inn i den familien jeg helt ut kaller min.
- Kortversjonen er at min far, som kom sørfra, oppholdt seg på Mohus i Misvær under krigen som dreng. Så traff han etter hvert min mor. Ettersom han var utdannet murer, bosatte de seg etter krigen i Oslo hvor han jobbet i bygge-bransjen.
- De ble boende der i 12 år. Dette var tungt arbeid på den tiden, og så ble det bestemt at de skulle overta gården i Espenes, der min mor kom fra. De flyttet i 1958. Da var jeg selv kommet til og blitt en to år gammel bygutt.
- Nå fikk jeg i stedet vokse opp på landet med gårdsdrift, dyr og natur. -For alt dette må jeg bare være inderlig takksom.
Tor Kristian Dancke har vandret mer enn de fleste. En sommer under studietiden ved Kunst og Håndverksskolen i Oslo, startet han i Nordmarka med 18 kart i bagasjen og gikk hjem til Espenes.
Sju uker tok turen. Ikke mange gjør han det etter.
- Ja det er riktig at jeg har gjort meg endel streif i naturen og i fjellet. Til tider ble det nesten en besettelse. Jeg kunne bruke dager og uker på vandringer. Jeg definerer meg som et typisk kultur-menneske, og slett ikke noe naturmenneske. For å være det må man kunne fiske og jakte og overleve ute i det fri.
- Jeg er omtrent like ubehjelpelig her som den mest satte kontorist. Jeg har alltid med meg bøker, samt tegne- og skrivesaker, og naturen er den arena jeg trenger til den slags.
- Å velge en tur ut blant hundrevis blir vanskelig. Men jeg holder en knapp på det 6 ukers lange oppholdet jeg hadde på Stormoen i Sørdalen da jeg var 18 år, i 1975. Det ble et slags vannskille i livet, hvor alt før var opptakten, og deretter ble på mange måter personlighetstrekk født, som jeg ennå bærer med meg.
Etter yrkesskole i Bodø flyttet Tor Kristian sørover. Savnet etter høye fjell var der. Det kan kalles abstinens.
- Da jeg som 20-åring flyttet sørover, og først havnet på et økologisk jordbruk-skollektiv på Østlandet, merket jeg nok noe som kunne minne om abstinens. Jeg fortsatte med å vandre i skogene, men jeg savnet sterkt å kunne avslutte på en stor høyde med utsikt.
- Da jeg året etter jobbet på en økologisk mølle i Sverige utforsket jeg de dype skogene på fritiden, og merket at jeg etter hvert ble glad i dette også.
- Det er mye mystikk å finne der i det dunkle, forteller han.
- Jeg har jo aldri lagt meg til noe vanlig A4-liv.
- Jeg har i over 30 år vært en enmanns-malermester-bedrift, og lager helt ut mine egne rutiner.
- Så jeg blir nok ikke pensjonist sånn over natten. Om helsen holder vil det være snakk om en gradvis nedtrapping over år. Jeg regner med at det samtidig blir flere og lengre opphold på gården i Espenes. Det ser jeg frem til. Men flytting har jeg så langt ingen planer om. Men så får man jo se.
- Hva erviktigst – kunsten eller filosofien?
- Som malermester er det jo håndverker jeg er. Og det eneste jeg med noen rett kan kalle min profesjon. Men i sjelen er jeg fullstendig avhengig av «ikonet» for å fungere eller ha noe som helst forhold til den verden jeg lever i. Og da mener jeg «ikon» i en svært utvidet betydning. Fremstillinger i form av bilde, toner eller ord. De er alle like viktige.
- Jeg har et sterkt uttrykksbehov, og disse kommer til meg til ulike tider og oppildner meg til fremstøt. Men jeg er ustabil, og greier ikke å øve hver av dem frem til de største høyder. Forfatter, filosof og billedkunstner er fag og profesjoner som jeg gjennom et langt liv har fått såpass stor respekt for at jeg ikke går rundt og kaller meg det ene eller det andre. Man blir ikke kokk selv om man lager seg noe god mat.
Vi som bodde sammen med Tor Kristian Dancke i Misvær under ungdomstiden, ikke minst lærerne, tenkte nok at her var en ungdom med apermerket teipet på pannen.
Karakterer på ungdomsskolen var under middels. Det stoppet ikke Tor Kristian. Han gikk sin egen vei.
- Jeg synes ikke man skal vanne ut begrepene. Jeg er håndverker, og er bekvem med det. Resten er håp, tro og kjærlighet - og terapi.
- Jeg har jo en tredelt utdannelse. Yrkesfag, kunstfag og humaniora.Yrkesskolen ved malerlinjen i Bodø ble det matnyttige. Det andre fungerte mest som dannelsesreiser.
Fire år ved SHKS med grafikk og bokkunst. Dernest endel år ved UiO, med idé-historie og kunst-historie.
- Alt sammen var fruktbare år. Det var livs- og interessesfærer jeg tok med meg, eller som tok meg med, og de har siden sørget for å holde inntektene mine betydelig nede. Alt stjeler jo tid - men gir livsinnhold.
Tor Kristian Dancke har aldri hatt sertifikat. Hvordan er det da mulig å drive en håndverks-bedrift i hovedstaden. Jo, det ble å frakte fem meter lange lekter og materialer fra den ene siden av byen til den andre med trikken – med alt det innebar.
- Det der relaterer vel til den bensin-fobi jeg oppdaget tidlig i ungdommen, og som resulterte i at jeg valgte indianer fremfor cowboy. Da den tid kom at mine jevnaldrende red rundt i stor fart på mopeder, motorsykler og etter hvert større doninger, måtte jeg selv finne på noe annet karslig, som passet meg bedre.
- Jeg tok føttene fatt og både løp og gikk til den store gullmedalje, avslutter vandreren fra Espenes.
OLE KRISTIAN ANDREASSEN
