Ukens spaltist om Disney og Missey

Katten min, Disney er en veldig sosial katt, og har alltid likt å leke med andre dyr. At han skal treffe andre katter har jeg aldri sett på som et problem, selv om han er litt skeptisk.

Derimot å introdusere han til nye hus er en helt annen situasjon. Har aldri vært borti slik en husredd katt.

Disney har bodd mange forskjellige plasser. Både med meg, men også da han var hos Dyrebeskyttelsen. Han er livredd nye hus, og vil helst bare gjemme seg i ett mørkt og trygt hjørne. Dette er et problem.

Da i tillegg å skulle introdusere han for kjæresten min sin katt. Det kan bli en utfordring.

Å bonde to katter er nesten like ille som å gå inn i en krigssone. Mitt lange beist Disney på seks kilo, og den lille Missey på knappe tre kilo.

Hvem vinner krigen?

Det er klart for første møte. Vi bestemmer at det er best at de møtes hjemme hos meg først, der han allerede er husets hersker og føler seg trygg.

Kvelden kan oppsummeres med mye volum og lite kos. Men alt i alt kunne vi si oss fornøyd. Ingen ble skadet under møtet.

Kattunger som vokser opp alene uten kontakt med andre katter er som oftest vanskeligere å bonde. Missey har alltid vært alenekatt, og er heller ikke en veldig ung katt.

Hun er ikke fornøyd med sin nye lekekamerat.

Etter hvert blir det Disney sin tur å prøve seg inn i Missey sitt herredømme. Disney, husredd som han er, ender opp med å bo under sofaen.

Både på grunn av at han er livredd den fremmede plassen, men også på grunn av hersker Missey.

De få gangene han kryper ut står hun klar.

Missey skal ha han tilbake innerst inni stuehjørnet, under sofaen. Ikke snakk om at han skal få gå løs i hennes hus.

Men hun er litt feig, hun også. Det er først når han snur rompa til at hun tør å angripe. Helst når han skal spise eller stelle seg.

Da er det rett i angrepsmodus.

Vi ser at hun legger seg paddeflat, sikter seg inn på målet, halen begynner å gå og PANG!

Rett i rumpa på Disney, og det er kappløp fra kjøkkenet til sofaen.

For at han skal få en pause bodde han noen dager på badet. Men også der var det tryggest å gjemme seg.

Inni baderoms-innredningen for å være på den sikre siden.

Disney er som en struts. Stikker hodet bort og tror at problemene rundt han forsvinner. Det er flere ganger jeg har sett etter han både under sofaen og under baderoms innredningen, og alt jeg ser er kroppen. Hodet har han stukket opp i ett hull og gjemt.

Naiv som han er, gjør han dette igjen og igjen.

En morgen hører jeg at tredje verdenskrig starter i underetasjen. Jeg hiver på meg klærne og springer ned trappen.

Synet som møter meg er nesten som en westernfilm.

I stedet for tumbleweed som blåser av gårde, så var det hvite pelsdotter spredt over hele stuegolvet. Så mange pelsdotter at man kunne laget en tredje katt ut av alt. Midt mellom all pelsen ligger halsbåndet til Disney som har blitt revet av i kampens hete.

Missey sitter strålende fornøyd ved siden av, og Disney er allerede langt under sofaen.

Nå, fem måneder senere er det heldigvis litt mer harmonisk i huset, men bare litt.

Hver gang de møtes igjen etter de har vært fra hverandre er det en liten kos, men den ender alltid med at Disney får en liten «high five» i fjeset av Missey. Både jeg og Disney er like optimistiske hver dag om at i dag er dagen de skal bli bestevenner og spoone i sofaen.

Disney lever nå i huset og ikke bare under sofaen, og han har begynt å ta hevn. Til samboeren min sin store fortvilelse.

Nå er det Missey som er oftest under sofaen, men mest av egen fri vilje.

Min teori er at Disney bare vil leke, men Missey har ikke lyst og stikker av. Samboeren min der imot anklager Disney for terrorisering.

De er vel som stesøsken flest - det går greit, men det må krangles.

Til og med i skrivende stund er det kappløp i stua. Blir det tunfisk på vinneren tro?