- Uavklart tilstand

Et virus forandrer verden. Det endrer til og med seg selv for å parere våre forsøk på å ta rotta på det.

Det er underlig at «Vet ikke» får mer oppmerksomhet enn «vet», og at «Plan» suppleres med «midlertidig, inntil videre, helst ikke».

Vi tilpasser oss, protesterer, men erkjenner: Vi kan ikke gjøre alt forutsigbart. Det sitter langt inne å si det høyt.

Men er det det vi har prøvd på? Har vi levd i trua på at vi som regel vet hva vi gjør, fordi vi bygger på forskningsbasert kunnskap når vi standardiserer, måler og kartlegger på systematisk vis. Og så utfordrer en pandemi hele modellen?

Pandemi skaper krise. I en krise er det åpenbart at gammel kunnskap ikke duger og at noe nytt må skje. Hva som må til vites ikke, iallfall ikke med en gang, samtidig som det er åpenbart at en må brette opp ermene. Vi har ikke og kan ikke vente på forskningsbasert kunnskap.

Det er bare å sette i gang med det en vet og plusse på med erfaring og samarbeid, bruke «hau», utøve best mulig skjønn og lære underveis. Gjøre så godt en kan. Tillit til folk og fagfolk er drivstoffet i handteringen.

Det siste året har vært en god kur mot skråsikkerhet. Vil det endre noe? Vil vi bli mer nysgjerrige, undrende, pratsomme og kreative? Har vi for eksempel vært for opptatt av å putte verden og hverdagen inn i skjemaer for å få fram en rød, gul eller grønn fasit, en diagnose eller et pålitelig tall for suksess eller fare?

Kan det hende at kartlegginger blir tolket for bokstavelig, gir feilaktige konklusjoner og gal oppfølging? Antagelig. Kan hende bør vi lære oss å putte U oftere foran vanlige ord som sant, kjent, forutsett, vanlig osv. Innse at det skjuler seg mye kunnskap i «det er ikke helt sikkert».

Kanskje bli like beskjeden som Sokrates var for 2400 år siden da han sa: Den eneste sanne visdom er å vite at du selv ikke vet alt. Jeg hører Sokrates mumle: vær varsom, bruk øyne og ører når du møter folk! Verdsett stillhet og gi den tid.

Hør etter, ta ikke alt for god fisk, men la tanker og bilder om hva det dreier seg om vokse fram.

Det er lett å buse ut med egne forutinntatte svar uten å avklare hva problemet er. Kan hende kan vi lære noe av tida vi lever og oftere spørre og tenke: hvordan skal vi møte et problem?

30. november 2020 kom rapporten «ungdom med uavklart tilstand». (Ukom: statens undersøkelseskommisjon for helse og omsorgstjenesten). «Det er sjokkerende lesning» sier Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet

for psykisk helse, «men ikke overraskende».
«Vi har så mange barn og unge som trenger hjelp uten å få det» (AN 070121).

Rapporten tar opp to hovedproblemstillinger: 1. Det er utfordringer knyttet til kommunal samordning. 2. Spesialisthelsetjenestens vurdering av henvisninger til den psykiske helsetjenesten preges av stor, ubegrunnet variasjon.
Rapporten peker på at prioriteringsveilederen i Bup «i stor grad er diagnoserettet og dermed et lite egnet verktøy til å fange opp uavklarte tilstander».

Avklart synes å være førende tanke, og at uklare tilstander faller mellom alle stoler og usynlig-gjøres. Rapporten pirker i en praksis preget av kriterier for å få hjelp og retningslinjer for hvordan de skal etterleves, dokumenteres, rapporteres og kontrolleres.
Å følge prosedyrer er blitt stikkord for å begrunne avvisning. Voksende byråkrati et annet.

I arbeidet med pandemien utfordres denne måten å arbeide på. Her er utgangspunktet uklarhet. Kan hende vil vi en dag oppsummere at det lureste vi gjorde var å erkjenne at vi ikke visste alt om å møte viruset.
Alle måtte skjerpe seg, finne ut noe underveis, innrette seg etter regler, men lære seg å improvisere.

Kan hende vil erfaringene skape ringvirkninger og gjøre oss mindre bombastiske og mer varsomme i omgang med andre hvis vi oftere sier: jeg vet ikke, kanskje vi bør.......... har du tid?
Det kan være en hyggelig mulighet,men det er ikke den eneste.

En svensk anekdote sier noe om hvor absurd det også kan bli: «En kvinna berättade för mig att hennes arbetsplats blev granskad av en myndighet. De blev imponerade över att pappersarbetet var i så god ordning. Alla riktlinjer, handlingsplaner och granskningar var på plats.
Men så säger tillsyningsmannen: «det ser ju bra ut det här, men hur vet vi att det efterföljs i praktiken? Har ni papper på det?»
Inntil videre er uavklart mitt favorittord for 2021.