Tilbakeblikk på Saltenpostens historie

Søndag 26. april er det 25 år siden den
første utgaven av Saltenposten så dagens lys. I den anledning trykker vi på nytt Saltenposten-historien som sto i jubileumsavisen som ble gitt ut 26. april 2005, ført i pennen av daværende journalist Iris Lyngmo:

Det hevder Iver Hammeren, mannen bak etableringen av Saltenposten, og han som sørget for at den mangeårige aviskrigen i Bodø ble lagt død én gang for alle.

Høsten 1992. Løvet har så smått begynt å falle ned fra trærne og bodøvinden sender sine sure kast over byen. I bodøgatene vandrer en mann med kofferten i ene hånda på vei inn til Storgata 11, nærmere bestemt lokalene til Nordlandsposten. En avis som er på randen av konkurs. Det finnes verken penger, regnskaper eller styreprotokoller og de ansatte har lenge levd med usikkerheten om hvordan det skulle gå med Bodøs eldste avis.

I nabobygget befinner konkurrenten Nordlands Framtid seg. Gjennom flere tiår har de styrket sin posisjon i markedet, og i Indre Salten hadde de vært nesten enerådende fra Nordlands Framtid ble startet opp i Sulitjelma 9. september 1910. Hammeren tenker over hvilke grep han skal gjøre for å redde Nordlandsposten og kaster ganske snart blikket mot Fauske.

Her må det kunne gjøres noe for å komme seg inn i markedet, tenker Hammeren.

Samtidig sitter handelsstandsforeningen i Fauske og ser på muligheten for å få en egen avis, med formann Snorre Pedersen i spissen. De blir enige om at de annonsemessig vil støtte opp om et slikt produkt, og det blir tatt kontakt med de to bodøavisene for å forhøre seg om de kunne være interessert i å være med på en slik utgivelse.

Iver Hammeren er den første som melder sin interesse for et slikt produkt. Seinhøsten 1994 har han sitt første møte med handelsstandsforeningen på Arkaden på Fauske. Over en kopp kaffe blir stemningen loddet, og handelsstandsforeningen sier seg villig til å være med på ei avis for Indre Salten, men ville ikke love å knytte annonsekronene opp mot denne avisen.

Iver Hammeren reiser tilbake til Bodø for å tenke over saken, og tar like etterpå kontakt igjen med beskjed om at han ønsker å være med på en ukentlig gratisavis som skal styres fra Fauske. Like etter kommer sjefredaktør Thor Woje på banen, og ber om et møte på Fauske hotell. Men ifølge Snorre Pedersen faller valget på Nordlandsposten ettersom Woje vil at en slik avis skal produseres fra Bodø. Så er prosessen i gang.

Sammen med seg på laget får Hammeren blant annet annonseselger Ståle Pettersen, som mener en egen avis kan være en god idé.

Like etter at planene om Saltenposten begynner å ta form, får Pettersen et tilbud fra Nordlands Framtid han ikke kan si nei til, og begynner hos konkurrenten.

- Ståle Pettersen hadde et enormt kontaktnett, og da han forsvant var jeg ikke lenger sikker på at en avis kunne la seg gjennomføre, forteller Iver Hammeren.

Men de tok sjansen, og 26. april 1995 er endelig dagen kommet. Den første utgaven av Saltenposten kommer på gata. Ei lokalavis for Indre Salten som skal ta opp kampen mot den arge konkurrenten Nordlands Framtid.
Redaktør er nå avdøde Trond Raaum, og med seg på laget har han fire ansatte som skal produsere lokale nyheter fra Indre Salten, både for Saltenposten og Nordlandsposten.

Det hele starter i lokalene til Nordlandsposten, i Storgata rett overfor Fauske Hotell. Innerst i bakrommet blir ukeavisen Saltenposten produsert. Det finnes minimalt med utstyr, og det er trange kår for den nye avisen. De første utgavene ligger på mellom 16 og 20 sider, og ganske tidlig blir det klart at Saltenposten sliter med annonseinntektene. Like etter at Saltenposten kommer på gata, svarer Nordlands Framtid med et innstikk i sin avis – Fauskenytt, men det blir aldri noen suksess.

I begynnelsen kommer Saltenposen ut som gratisavis, men blir abonnementsavis fra 1. januar 1996 – til den nette sum av 52 kroner. Én krone per utgave.

Den lave prisen faller ikke i like god jord hos alle, og en dag dumper et brev fra Norske avisers landsforbund (NAL) ned i postkassa til sjefredaktør Iver Hammeren.

«Ta en pris som er reell for Saltenposten
eller så blir Nordlandsposten kastet ut av NAL», er beskjeden.

- Jeg har aldri vært så skuffet over kolleger i pressen som jeg var akkurat der og da. Jeg trodde det var lov å bruke slike virkemidler for at Nordlandsposten skulle overleve. Vi ble tvunget til å legge på prisen med det resultat at lesertallet raste nedover, samtidig som Nordlands Framtid kvesset knivene, forteller Hammeren.

I Saltenposten var det en del intern uro i begynnelsen, og eierne hadde et krav til at noe måtte gjøres. Iver Hammeren tok kontakt med unge Tomas Evjen, som på den tiden var journalist i Nordlandsposten, med spørsmål om han kunne tenke seg å ta over som redaktør i Saltenposten.

- Jeg var ung og dum, og sa ja, og det ble noen fryktelig lærerike år, smiler Tomas, som bare 24 år gammel fikk ansvaret for å lede Saltenposten videre.

Samtidig som Tomas takket ja til jobben, innså han at han trengte noen med litt fartstid med seg i ledelsen, og spurte Arild Bjørnbakk om han ville være redaksjonssjef.

Det ble en utfordrende jobb for de to herrene. Saltenposten hadde pådratt seg et underskudd i 1996 på 385.000 kroner.

I januar 1997 overtar Tomas Evjen redaktørstolen etter Trond Raaum. På denne tiden er aviskrigen i Bodø på sitt heteste, noe som ikke går upåaktet hen i Indre Salten. Det blir stadig gjort forsøk på å få ansatte i konkurrerende bedrifter over på sitt lag, og tonen er heller kjølig.

- Man var usikker på hvem som var venn eller fiende, sier Evjen, som selv flere ganger forsøkte å få Ståle Pettersen tilbake til Nordlandsposten-konsernet.

Nye grep blir gjort for å komme seg inn i markedet. Den mangeårige krigen i Bodø hvor annonseprisene ble dumpet mer og mer, kom nå også til Fauske. Dette til tross, klarer Saltenposten for første gang å tjene penger, og gikk med over 400.000 kroner i overskudd.

Markedsavdelingen jobber knallhardt, og har blant andre Inger Opsahl og Linda Brunstad som jobbet døgnet rundt for å lage aviser og annonsebilag i en tid med lite bemanning. Nordlands Framtid begynner så smått å tape terreng, og Saltenposten får stadig flere lesere. Samtidig er det mye intern uro i Nordlandsposten-konsernet. Er det virkelig verdt å gi ut egen avis i Indre Salten? Det er få ressurser og leserne forventer å få et fullverdig produkt. Men lesertallene fortsetter å øke, og i løpet av 1998 er Saltenposten den største ukeavisen i Norge med et opplag på 5.300 abonnenter.

Saltenposten går bra økonomisk og har snudd store underskudd til pluss. Harstad tidende-gruppen (HTG) som eier Nordlandsposten, ser muligheten for å øke antall utgivelser for Saltenposten. Ideen om tredagersavis blir lansert, til betydelig skepsis fra Iver Hammeren, men med stor begeistring fra Evjen.

- Det er mulig det var riktig på den tiden, og ser man det i dag var det nok rett å gå over til tredagersavis. Men jeg tror suksessen hadde kommet før om man hadde forberedt overgangen til tredagersavis bedre. Der og da hadde jeg vanskelig for å forstå hvordan man skulle klare å redde stumpene i Bodø, og samtidig bruke enda mer ressurser i Fauske, sier Hammeren.

Arild Bjørnbakk, som på den tiden var redaksjonssjef, er ikke i tvil om at Saltenposten fikk svi for eierens krav om å øke utgivelsene. Han mener Saltenposten skulle fått større fotfeste i markedet, og bedre økonomi før man gikk over til tredagersavis.

Seinhøsten 1998 blir utvidelsen vedtatt, og samtidig flytter Saltenposten og Nordlandsposten inn i nye lokaler hvor avisen i dag fortsatt holder til. På grunn av økt bemanning må Saltenposten investere i utstyr for flere hundretusen kroner, og disse utgiftene tar mye av overskuddet til avisen fra 1998. Tomas Evjen og Bedre reklame i Bodø redesigner avisen, og i januar 1999 kommer Saltenposten ut tre dager i uka – mandag, onsdag og fredag. Samtidig som journalistene lager tredagers avis for Indre Salten, produserer de stoff til Nordlandsposten. Noe som ifølge Bjørnbakk var en dårlig løsning hvor Saltenposten ble taperen.

- Det resulterte i at leserne fant mye av det samme stoffet i begge avisene. Vi fikk mye kritikk fra leserne som mente de allerede hadde lest sakene på trykk i Nordlandsposten før de kom i vår avis. Men det var mer en myte enn fakta, sier Bjørnbakk.

Samtidig hevder Arild Bjørnbakk at Nordlandsposten melket Saltenposten for penger slik at det ble for lite midler til å lage en god avis.

- Nordlandsposten overpriset sine trykkeritjenester til Saltenposten. I dag kommer Saltenposten ut med et mye større opplag, og med et sidetall som er doblet til nesten samme pris som vi måtte betale den gang. Som følge av dette gikk Saltenposten med underskudd fra overgangen til tredagers, forklarer Bjørnbakk.

- At Arild Bjørnbakk har den oppfatning har jeg respekt for, men det er likevel galt, sier Hammeren og fortsetter:

- Hadde Nordlandsposten fakturert all hjelp fra toppen til typografene, all gjennomgang av stoff, alle møtene og timene Nordlandsposten brukte på Saltenposten, så hadde underskuddene blitt mye større. Å drive bedrift er komplisert, og det viktige for Saltenposten var at eieren, Nordlandsposten, sikret driften – underskuddene til tross, sier Hammeren.

Etter overgangen til tredagersavis sliter Saltenposten, ikke bare økonomisk, men med et opplag som raser nedover. Leserne vil tydeligvis ikke ha avisen så ofte, og første året er det et underskudd på 791.000. Det er for lite penger i avisen til å ha en bemanning som kan lage en god nok avis, og de ansatte er nedlesset i arbeid.

Arild Bjørnbakk overtar redaktørstolen fra 1. januar 2000, samtidig blir avisen lagt noe om layoutmessig, og man fjerner seg litt fra den tabloide formen som har preget Saltenposten de siste årene.

Høsten 1999 velger Tomas Evjen å slutte som redaktør i Saltenposten. Han har fått avisen opp fra ukeavis til å komme ut tre dager i uken, og synes det er på tide å finne nye utfordringer. Evjen selger aksjene sine i Saltenposten, og drømmen om å starte opp for seg selv blir en realitet.

Artikkelen fortsetter under bildet

10. desember 2001. Bomba smeller i Bodø. Nordlandsposten og Nordlands Framtid er slått sammen. Til sammen 232 års avishistorie og krig er over. Også i Saltenposten er spenningen til å ta og føle på. Hva skjer nå? De ansatte har mange spørsmål, men får få svar.

A-pressen er ikke interessert i å overta avisen, og HTG ber Iver Hammeren selge.

- Det var en absurd situasjon. Jeg satt i styret i Avisa Nordland og var overbevist om at A-pressens beslutning var gal. Nå måtte jeg være lojal mot Avisa Nordland, samtidig som jeg var pålagt å selge et produkt som jeg visste ville bli en alvorlig konkurrent i Indre Salten. Midt oppi det hele satt jeg med et bankende hjerte for Saltenposten som jeg hadde jobbet knallhardt for at skulle overleve opp gjennom årene. Situasjonen var forvirrende, medgir Hammeren.

Hans krav er på 2,2 millioner kroner, den gjelda Saltenposten har til Nordlandsposten. Lokale investorer er ikke villig til å gå med på mer enn halvannen million. Rundt juletider det året blir det satt ned en investorgruppe for å se om det er riktig å satse videre på Saltenposten. I denne gruppa sitter Snorre Pedersen, Odd Henriksen, Trond Tidemann, Kristian Brenne og banksjef i Nordlandsbanken, Karsten Gundersen. De jobber på spreng med å finne løsninger, mens Hammeren stresser med å få et salg i boks. Så en dag i februar 2002 ringer Hammeren til Bjørnbakk med klar beskjed:

«Hvis det ikke kommer et kjøp på plass har ikke Saltenposten noen framtid. Om en time kommer jeg til Fauske og da må vi finne en løsning, hvis ikke så er Saltenposten historie», er den klare beskjeden.

- Hammeren ga overfor meg klar beskjed om at han kom med oppsigelsene om en time, sier Bjørnbakk.
De ansatte mottar beskjeden med sjokk. Noen gråter, andre sitter motløs tilbake og frykter framtiden. Nå har man kort tid, veldig kort tid på å komme opp med en løsning for å redde avisen.

Linda Brunstad har noen få måneder tidligere vært med på å miste jobben i Nordlandsposten da avisene ble slått sammen. Nå sto hun på nytt og ventet på oppsigelsen.

Arild tar straks kontakt med Snorre Pedersen, og sammen går de ned i et hastemøte med Karsten Gundersen for å finne en løsning.

En time entrer Iver Hammeren og økonomisjef i Nordlandsposten, Frode Enoksen, Saltenposten. Døren lukkes inn til Arilds kontor. Forhandlingene om Saltenpostens framtid er i gang. Utenfor venter de ansatte spent. Nervøsiteten ligger smurt tykt utenpå ansiktene deres.

Iver står hardnakket fast på sitt. Han forlater ikke kontoret til Arild før Saltenposten enten er solgt eller nedlagt.

Det er hektisk aktivitet, Snorre sitter i telefonen og ringer for å få støtte til et mulig kjøp. Banksjef Karsten Gundersen gir klarsignal for at Snorre kan signere kontrakten – på eget ansvar.
Mens de ansatte tripper spent utenfor kontoret, uten å vite om de har en jobb å gå til dagen etter eller ikke, setter Snorre Pedersen signaturen sin på avtalen. Saltenposten er foreløpig reddet.

Døra til Arilds kontor går opp, og beskjeden om at de ansatte må komme seg i gang med jobbingen for å gi ut avis, får jubelen til å stå i taket. Det er gledestårer, og hurrarop kan høres langveisfra.

- Det var en nervepirrende time, men da Monica Pettersen (nå Jørgensen Langnes red.anm.) senere den dagen kom løpende til meg med en blomsterbukett, skjønte jeg at det jeg gjorde var riktig. Den blomsten ga meg mye varme, sier Snorre Pedersen ettertenksomt.

- Den blomsten hadde han vel fortjent. Han reddet arbeidsplassen vår, og det at han satte seg i gjeld for oss er helt utrolig, sier Monica.

Den kvelden arrangerer Monica fest hjemme hos seg for alle ansatte, og stemningen er i taket.

Etter en velfortjent feiring starter arbeidet med å finne kjøpere og bygge opp avisen. Iver er klar på at det er en mann i Fauske de bør få med på laget for å styrke Saltenposten, og for å få nye investorer. Mannen jobbet da hos konkurrenten, og hadde et vanvittig kontaktnett som kunne være med og løfte Saltenposten økonomisk. I all hemmelighet, mens Iver sitter i styret i Avisa Nordland, møter han Ståle Pettersen sammen med Snorre Pedersen og Arild Bjørnbakk. Her får Pettersen forespørselen om han ville ta på seg rollen som daglig leder.

Etter en kort tenkepause tar Pettersen utfordringen og takker ja til jobben. 1. april 2002 var han på plass.
Med Pettersen på laget mener Hammeren det blir enklere å få næringslivet med på å få kjøpe opp de siste aksjene.
Arild Bjørnbakk overlater avisproduksjonen til de andre ansatte, mens han selv løper rundt til næringslivet for å selge. I løpet av noen hektiske måneder har Arild hentet inn 1,2 millioner kroner av aksjekapitalen på halvannen million.

- Arild Bjørnbakk gjorde en fantastisk jobb med å få de siste kronene på plass for å få fulltegnet kapitalbehovet, sier Hammeren.

- Det var en vanskelig jobb til å begynne med. Saltenposten var en bedrift som hadde slitt økonomisk og hadde pådratt seg store underskudd i tiden under Nordlandsposten. På grunn av mye usikkerhet i markedet etter sammenslåingen, hadde vi et opplag på 2.500 på den tiden, forteller Ståle Pettersen.

En heidundrende dugnad blir igangsatt av de ansatte, og sakte men sikkert kommer leserne tilbake. Økonomien blir bedre, og optimismen stiger. Men alt er likevel ikke fryd og gammen. Saltenposten har et vanskelig kostnadsbilde med økte arbeidsgiver- og distribusjonsutgifter som fører til 200.000 kroner i merutgifter. Styret måtte se på muligheter for å finne penger, og tar kontakt med Avisa Nordland for et mulig oppkjøp. Det skaper stort rabalder blant eierne. Samtalen strander ganske fort da tilbudet fra Avisa Nordland ikke er godt nok.

- Signalene vi fikk fra eierne og næringslivet i Indre Salten var klare. De fryktet at Avisa Nordland ved et oppkjøp ville legge ned Saltenposten, og det ønsket overhodet ikke eierne. I dag er jeg veldig glad for at det ikke kom noe mer ut av de samtalene, sier Pettersen, som likevel mener det var riktig å gå i dialog med Avisa Nordland.

- Styret har alltid et ansvar for å tenke bedriftens ve og vel, men heldigvis klarte vi å løse den økonomiske biten sjøl, sier Pettersen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Men fortsatt trenger Saltenposten penger og generalforsamlingen vedtar en aksjeutvidelse på 500.000 for å styrke kapitalen.

- Det var vanskelig å hente inn denne kapitalen i Indre Salten ettersom mange allerede hadde kjøpt aksjer i avisen, forteller Bjørnbakk.

Dermed bestemte Bjørnbakk og Pettersen seg for å selv gå inn med til sammen 300.000 kroner.

- Dette var også et signal vi ønsket å sende ut om at vi hadde tro på produktet, sier Pettersen og Bjørnbakk.
Og tro på produktet er det riktig å ha. Siden samtalene med konkurrenten i Bodø strandet og en utvidede aksjekapitalen var i boks, har det nemlig bare gått én vei.

I februar 2005 slippes jubelen løs i Saltenposten-huset. For tredje året på rad blir avisa opplagsvinner i Nord-Norge, og har økt opplaget med nesten 2.000 de siste tre årene. Og for første gang på mange år kan Saltenposten vise til et solid overskudd på nærmere 500.000 i 2004.

- Det går rette veien, og i dag kan jeg med sikkerhet si at det beste for Saltenposten var at de to bodøavisene slo seg sammen. Uten sammenslåingen tror jeg ikke Saltenposten hadde eksistert i dag, sier Arild Bjørnbakk.

Nede i Gudbrandsdalen, nærmere bestemt på gutterommet hjemme på Fåvang, sitter mannen som startet opp Saltenposten og sørget for å legge aviskrigen i Bodø død – én gang for alle. Her har han startet opp egne bedrifter innen bedriftskriseløsning og eiendomsutvikling. Noe helt annet enn hans 30 år i media.

Utenfor vinduet skinner sola, og våren har for alvor gjort sin anmarsj nede i dalen. Noen ganger sender han tanker nordover, men har aldri angret en dag på sammenslåingen. Mannen som i løpet av en lang karriere i mediebransjen fikk oppleve å starte opp en avis – Saltenposten. En avis som fikk en ny start etter Hammerens fusjon i Bodø, og som i dag feirer ti år.

- Jeg er imponert over den jobben som alle ansatte i Saltenposten har gjort i løpet av de siste tre årene, og er stolt over å ha fått være en brikke i suksessbedriften Saltenposten. Gratulerer med jubileet, avslutter Iver Hammeren.

Denne reportasjen stod på trykk 26. april 2005, og var ført i pennen av Iris Lyngmo, som på det tidspunktet jobbet som journalist i Saltenposten.