Tar hele geita i bruk

- Osten blir forskjellig fra gang til gang, sier hun og rekker fram kniven med en liten bit snøhvit ost for at jeg skal få smake.

Biten er myk som smør, salt og syrlig, og smaker fetaost. Deilig. Vi er inne på produksjon-kjøkkenet som Kathrin får låne inntil hun får bygget sitt eget på gården.

Kathrin har nettopp løftet et par blokker med geitost ut av en kasserolle med saltlake. Neste trinn er å håndskjære osten opp i små firkanter og så ha de på glass sammen med rapsolje og urter.

50-60 glass er det hun produserer om gangen. De hun fyller nå skal hun ha med seg til Bodø på Bondens marked i dag, lørdag. For fire år siden meldte Kathrin seg på et ystekurs på Kjerringøy. Det har blitt en del oster som har gått i søpla gjennom prøving og feiling, før hun kom fram til dagens resultat.

- Det tar tid å lage ost, men det er mest venting.

Melka må først varmes opp til 65 grader og stå en halv time for å drepe bakterier. Deretter skal kulturmelk og yoghurt i og stå en time. Så skal løypa i, og så skal det stå en time. Osten skal fordeles i former, skjæres i blokker og ligge i saltlake i minst tre dager.

Kathrin viser meg saltmåleren og temperaturmåleren. To viktige hjelpemiddel i prosessen.

Kathrin koker også gomme på geitmelk, hun har laget halloumi-ost og i fjor prøvde hun seg på brunost.

- Jeg får ikke love å kalle den for Misværost, for det patentet har Tine, smiler hun.

To glass hentes fram og Kathrin skrur av lokkene med rosa roseblader og mjødurt. Lokale urter fra Misvær brukes i den ene marinaden til fetaosten.

Urtene er sanket og tørket av Renate Kirchner, og lokalprodusentene har et fruktbart samarbeid.

Vi har forflyttet oss noen hundre meter til kjøkkenet til Knut Inge og Kathrin. Knut Inge skjærer opp noen skiver naturlig tørket mørk spekepølse. Pølsa har han laget selv, og han regner med at han kommer opp i en produksjon på 400 pølser i år.

- Dette er håndverk, så det er ikke om å gjøre for meg å produsere mest mulig eller at dette vokser ut av hendene på meg.

Det er tre år siden han gikk på et kurs hos en sprek dame, Magnhild Dyrdal i Mastrafjorden på Vestlandet. Damen lager geitpølse etter gammel tradisjon og oppskrift. Kurset var så inspirerende at Knut Inge satte i gang på kjøkkenet etterpå.

Men det er ikke alltid det er lett å få solgt den til eldre folk på messer.

- De kan gå i en stor bue utenom standen, men får jeg dem først til å smake en bit av pølsa, så kjøper de som regel den etterpå.

Geit som fattigmannskost henger fortsatt igjen. Mens de yngre generasjonene er mer åpen for å prøve. I vinter satte jo også TV-serien på NRK «FBI redder høna» søkelyset på matsvinnet, Knut Inge beregner at av 65.000 kje så blir bare 15.000 tatt vare på.

- Det er jo helt forferdelig, for kjøttet er jo god mat og et kjøtt som det spises mye av på verdensbasis. Det er også et proteinrikt kjøtt, og har mer protein i seg en kylling.

Knut Inge er vokst opp med geitkjøtt i kosten, men husker at det ble slutt på å ta vare på kjøttet på 70- og 80-tallet. Han forklarer det både med sykdom hos geita, samt at folk fikk god råd.

Samtidig så understreker han at det koster å fø opp killingene også. De skal ha melkeerstatning, fôr og tas hånd om. Og de skal ha plass til dem også.

- I vinter har vi hatt en portugisisk ungdom gjennom «Guest worker» som har tatt seg av kjeene.

Et parti ble slaktet tidlig i sommer og i denne uka ble et nytt parti sendt. Dyrene blir slaktet i Bjerka, så blir de kjøpt de tilbake.

- Vi sikrer oss drifta med ost og pølse, for vi leier bare melkekvoten på 65 tonn, og vi leier jorda rundt her.

Men maskinpark det har de, samt et nytt produksjonslokale for foredling av kjøtt på låven. I tillegg en kjølehenger, som må til når de skal selge kjøtt på messer.

Geitene er for øvrig på beite på fjellet, Droåsen. Bare noen dyr er hjemme. Vi blir godt tatt i mot med mekring og kos.

Paret har også lånt ut geiter både til Sandhornøya og til Saltstraumen. De fikk jobben om «beitere» og har gjort en glimrende jobb.

- Det er bare å se når du kjører over Saltstraumenbrua, hvor fint det er blitt på begge sidene. I tillegg synes turistene og besøkende at det er stor stas med geiter, forteller Kathrin.

De er åpen for å låne ut til flere interesserte, men understreker at geitene må ses til jevnlig. Ellers blir de ville og håpløse å hente inn igjen.

Om halvannen måned blir siste parti av kje sendt til slakt. Da er de på 10-13 kilo. Av disse blir det blant annet pinnekjøtt. Han selger også sadel, lår og bog.

Interessen for pølsa er økende. Småskalamat er i tiden, og folk er opptatt av hva de putter i munnen. Innholdet i pølsa er kun kjøtt og salt. Ingen kunstige tilsetningsstoffer, farge eller nitritt.

Knut Inge skjærer ned slaktet selv, parterer, bener ut og kverner det. Kjøttfarsen til pølsa ligger til modning en måned i vakuumpakket plast før den skal inn i «skinnet».

Bonden viser fram en stykke remse som ligner brunt papir, men som er av tang- og tare fra Kina. Det viktige er at luft kommer gjennom skinnet.

Kjøttmassen fylles i skinnet og så er det det røyking og tørking som står for tur. Luftfuktighet og temperatur er også nøkkelord her. Knut Inge har to tørkerom.

Vi passerer en gammel rødtass og høyballer før vi kommer til produksjonslokalet inne på låven. Her må jeg ta på meg «lånesko» før vi går inn. Her er også et tørkerom, og i en sjakt på veggen blir kjøttet lesset inn. I det siste rommet behandles kjøttet, eltes det og tas vare på. En vakuum-pakker står på benken.

Mattilsynet har selvsagt godkjent lokalet, og Knut Inge bare gleder seg til å fortsette med håndverket.

Forhåpentligvis er det ikke så lenge til det står også et lite ysteri framfor fjøsen. Betongplata er allerede kommet på plass.