Tanker fra en benk

Det er noe merkelig med hvor raskt følelsene kuppes, temperaturen i topplokket øker og stemmen heves når jeg reagerer negativt på tanker, ord eller handlinger. Når jeg føler meg misforstått, urettferdig behandlet, oversett eller føler jeg ikke blir tatt på alvor.

Jeg liker ikke å reagere negativt! Det er så innmari slitsomt! Jeg kan bli så forbanna at jeg galopperer rundt i stua som en løpsk hest, det damper rundt meg og glosene hagler tett. En ekte nordnorsk vinterdag med orkan i kastene.

Det verste er når det skjer tidlig på morgenen. Et slikt følelsesmessig kupp tar all energien jeg egentlig skulle brukt gjennom en hel dag! Når jeg har samlet meg, og roen kommer sitter jeg igjen som smørdampet hvitveis, lettere henslengt i sofaområdet.

I dag ville verden det heldigvis annerledes. Ikke det at jeg umiddelbart reagerte positivt, neida! Jeg ble kuppa, temperaturen økte og glosene hagla. Tett. Den store forskjellen var at nå har jeg en benk å gå til!

I bygda jeg bor har vi nemlig laget «adventssti». En vandringssti i både lys og mørke, opplyst av lyslenker, stearinlys, lyskupler og med en egen tenkebenk. Tenk på det. En benk for tanker.
Budskapet til tenkebenken er like enkelt som genialt:

Jeg fikk på meg storskoene, samla to ulydige hunder i band og gikk. Til tenkebenken. Tente lys og tenkte på hva jeg skal gjøre annerledes. Hvordan jeg skal unngå å bli følelsesmessig kuppa av negative reaksjoner. Det hjelper å tenne lys for tankene jeg bare lar bli igjen. Hvorfor skal jeg bære tungt med noe jeg likevel ikke får gjort noe med?

«Her kan dusitte en liten stund. Eller en lang. Det er opp til deg. Her kan du tenke på deg selv, noen du har kjær, noen som har gått i forveien eller noen som kommer bak deg. Det er opp til deg.
Du kan tenne et lys, eller flere. For tankene du tar med deg, eller for tankene du lar bli igjen. Det er opp til deg.»

I stillheten fra skogen og med Lakselva som beroligende musikk, popper den opp, den eneste bønnen jeg kan utenat, i tillegg til Fadervår. Det er sinnsrobønnen og går høvelig sånn: «Gud, gi meg slik sinnsro at jeg formår å godta de ting jeg ikke kan forandre, Mot til å forandre de ting jeg kan – og forstand til å se forskjell».

I det jeg tenner det 10’ende lyset for tanker som blir igjen, tenner jeg det første for tanker jeg tar med meg. Forstanden til å se forskjellen begynner å sive gjennom. Jeg kan ikke forandre andre. Jeg kan bare godta at andre er og gjør som de er og gjør! At de legger lista der den blir lagt. Jeg kan bare forandre meg selv, og jeg kan forandre hvordan jeg forholder meg til andre. Det er mitt valg.

I det jeg kjenner at jeg skulle tatt med meg sitteunderlag i ull spirer den berusende følelsen! Jeg tror den kommer fra tomrommet i de altfor store skoene, farer gjennom kroppen og når frem til et nedkjølt topplokk. Valg! Jeg simpelthen elsker det ordet! Det er jo mitt valg! Mitt – og ingen andres! Jeg velger hvordan jeg forholder meg til meg, til min virkelighet – og til andre!

Jeg ser nedover adventsstien, og tenker på menneskene som har hengt i stiger og stått på tå for å skape magiske øyeblikk og opplevelser for oss som bor her - og for de som vandrer forbi. Jeg tenker på fellesskap, samhold og følelsen av å høre til.

Takknemligheten for tenkebenken, for valg og for forstand legger seg som varm bomull i storskoen, og fylt av ny gnist velger jeg å ta fatt på veien hjem. Det er da det slår meg! Den lyssatte bjørka ved begynnelsen av adventsstien har vi kalt «Livsgnisten». Inspirert av boken til Bjørk (!) Matheasdatter som handler nettopp om å ta vare på gnisten i oss selv og andre.

«Gnisten er lystentil å leve, og gleden over livet.
Gnisten er varmen i deg som andre kan merke.
Det er evnen til å elske og til å ta imot kjærlighet.
Det er interessen for å lære og gløden til å skape noe nytt.
Det er kraften til å gjennomføre og til å stå i det vanskelige.
Gnisten er i oss, og mellom oss.»

I dag skal jeg nyte sofaen med boka, gnist i peisen, varme i hjertet og tenke på hvordan jeg kan løfte gnisten i deg.

Linda Sandåker (45) er bosatt i Misvær og er heltidsmamma til Jonatan (15) og India Elen (12). Jobber i Raise-gruppen, og pusser opp familiegården i Misvær. Sitter i FAU ved Misvær skole og i
kommunedelsutvalget i Misvær og Skjerstad.