Takk til mannen i svart

Som superhelter ser man dem sjelden. Og som superhelter er de alltid der når det trengs. De gjør ikke så mye ut av seg med mindre du ber dem om det, men fikser alt som må gjøres.

De står i sort og beholder verdigheten uansett hvor grusomme omstendighetene er. Dette er en takk og en hyllest til de som har en av de vanskeligste, og samtidig uunngåelige jobbene i samfunnet vårt.

Jeg snakker om de som jobber med gravferd.

Mange klager over at det koster mye for en begravelse. Det kan man sikkert si, men de færreste aner hva som ligger bak. Jeg synes vi alle burde stoppe opp i fem minutter og reflektere litt over akkurat det.

For hva betyr det å være begravelsesagent? I mange år trodde jeg det handlet om å legge døde mennesker i kista og få dem i jorda. Men bildet er mer komplekst enn som så.

Den svarte dressen jeg alltid trodde de gikk i, er bare slutten på en lang prosess. For hvis noen dør, er det de som kommer og henter. Uansett om det skjer hjemme i sengen, eller under langt verre omstendigheter.

De som blir funnet ukevis etter at de døde. De som tar sitt eget liv. De som blir ødelagt i forferdelige ulykker. De har alle en ting felles. Den siste reisen gjøres sammen med en superhelt i sort.

Det er de som tar vare på dem. Som gjør at det er mulig å se dem for en siste gang, selv
om man aldri ville trodd at det var mulig. Det er de som må forholde seg til den brutale virkeligheten om at det slett ikke bare er eldre som har lev et langt liv som går bort.

De må forholde seg til alt dette, og samtidig være i stand til å leve et eget liv, omgitt av sine egne kjære. Uten å falle sammen på grunn av den konstante påminnelsen om at dette livet, selv om det har alt man kan ønsker seg, tross alt er forgjengelig.

For én dag tar det uunngåelig slutt.

Men heldigvis finnes de. De som lapper deg sammen når du ryker. Som tåler en trøkk uten å gå i gulvet, og som kan administrere alle de løse trådene etter at noen er død.

Som kan være språket mitt når jeg ikke vet hva jeg skal si, og kan svare meg på alt jeg ikke engang vet jeg lurer på. Som er trygg og punktlig, og som kan polere bil som ingen andre.

Jeg trenger en som ikke har dårlig tid, og som ser ut til å ikke eie en klokke. Som sikkert skulle vært et annet sted, men som aldri viser det. En person som kan holde meg i hånda, selv om de to han har allerede er mer enn fulle. Som er det mest tålmodige mennesket i hele verden.

En person som er god å klemme, og ikke bare sånn overfladisk, men sånn skikkelig noen å holde fast i når det kjennes ut som bakken skal forsvinne.

En person som ikke bare er sånn med meg, men med flere andre i løpet av dagen.

Jeg trenger en sånn som kan alt det der, og som også kan passe på det skjøreste jeg eier og har.

Sorgen min.

Til alle dere som jobber med å gjennomføre den vanskeligste dagen i alles liv. Tusen takk. Takk for at dere ordner opp der andre ikke makter. Takk for at dere beholder roen, når alt er kaos.

Takk for at dere er akkurat de dere er. Vi er mange som ikke aner hva vi skulle gjort uten dere.