Her kan du lese om det Bente Møllevold Bårdsen opplevde etter en lang periode med mye indre stress.
Som lyn fra klar himmel besvimer hun bak rattet. Med seg i bilen har hun noen av sine aller kjæreste familiemedlemmer.
Det Bente forteller er en historie om hva stress kan gjøre med kroppen om man ikke lytter til det den forsøker å fortelle. Og det er en historie jeg tror mange, meg inkludert - trenger å høre.
Vi lever i et samfunn hvor alt og alle skal prestere på høyt nivå, enten det er i skole eller arbeidsliv.
I tillegg har vi aldri vært mer tilgjengelige. Telefonen er med overalt. Og svarer man ikke når noen sender melding eller ringer, så får man nesten et forklaringsproblem.
Det er ikke rart av mange av oss kjenner på stress.
Helsedirektoratet omtaler stress som en naturlig reaksjon på press og utfordringer. At kroppen vår gjennom evolusjonen har utviklet denne mekanismen i kroppen. Den skal hjelpe oss å håndtere farer, enten det er en truende situasjon eller en overfylt møtekalender.
Stress kan altså være nyttig i kortvarige situasjoner.
Problemet oppstår derimot når stress blir en konstant følgesvenn i hverdagen. Ifølge FHI er det da vi begynner å se negative helseeffekter som søvnproblemer, hjerte- og karsykdommer, og mental utmattelse.
Det jeg synes er paradoksalt i dette, er at kroppen vår oppfører seg som om vi står i fare for liv og helse
- når det egentlig handler om at vi har sagt ja til litt for mange oppgaver, eller bekymrer oss for om renta stiger igjen rundt neste sving.
Hvorfor er det egentlig slik?
Jeg tror mye av svaret ligger i samfunnets forventninger, eller kanskje rettere sagt - hva vi selv tror at samfunnet forventer av oss.
Det er ikke til å skyve under en stol at vi lever i en tid hvor både effektivitet og produktivitet blir satt veldig høyt.
Jeg merker godt at det er knapt med tid til å gjøre jobben min på en god måte, da må jeg i så fall jobbe langt mer enn en normal arbeidsuke.
Følger man med, både i nettaviser og sosiale media - så kan det også virke som at vi streber etter å overgå både oss selv og andre. Vi skal trene, spise sunt, være til stede for venner og familie, og samtidig bygge karrierer som speiler en eller annen idealversjon av oss selv.
Denne konstante strømmen av «krav» og forventninger, både fra oss selv og andre, kan gjøre at vi aldri får tid til å koble av, og dermed aldri får sjansen til å hente oss inn.
Det Bente forteller ga meg personlig en liten støkk. Det fikk meg til å innse at jeg må stille meg selv noen viktige spørsmål før jeg selv møter den mye omtalte «veggen».
Alle kroppslige tegnene på at jeg konstant er i en stressmodus - som utvilsomt ville hjulpet meg til å unngå å havne i kjeften på en sabeltanntiger- er til stede. Det er det ingen tvil om.
Men hva er poenget med det?
Det er jo ikke sånn at sjefen min kaster meg til nevnte sabeltanntiger om jeg ikke briljerer på jobb til enhver tid. Ikke at det hadde vært noe problem, siden de er utdødd for lengst.
Uansett, om de hadde vært i live – så tror jeg ikke sjefen forventer at jeg alltid skal overprestere.
For om han hadde ønsket det, til hvilken pris ville det ha blitt?
Det kan virke som om mange av oss har glemt at det er lov å ta en pause, si nei, og prioritere hvile.
Her kan jeg selvfølgelig bare snakke for meg selv, men jeg har nok latt meg forføre av ideen om at jeg alltid må være på farten - og at jeg hele tiden skal levere mer enn det som er forventet av meg.
Men den harde realiteten er at jeg også har et ansvar for min egen helse og velvære. Og måten jeg stresser på, er ikke sunn.
Skal helsa mi ivaretas på en god måte, så kan jeg ikke drive rovdrift på kropp og sjel slik jeg så ofte gjør.
Etter intervjuet med Bente har jeg forsøket å stille meg selv noen viktige spørsmål, med mål om å bli mer bevisst på hva som skaper negativt stress, og hva som gir påfyll av energi i eget liv.
Kanskje jeg finner punkter der jeg kan tillate meg selv å senke standarden omså bare litt, for å få bedre balanse i livet?
Jeg tror ingen av oss kan klare å eliminere stress helt og holdent fra livene våre, men jeg mener at vi kan påvirke hvordan vi håndterer det.
Vi kan lære oss å sette grenser, si nei, og prioritere det som virkelig er viktig for oss.
Og gjennom å reflektere over hva som gir påfyll av energi, og hva som tapper oss, kan vi ta mer bevisste valg - og gjennom dette kanskje klare å skape en hverdag som er mer i tråd med våre egne verdier. Som i tillegg gir rom for både prestasjon og hvile.
Stress kan være en påminnelse om at vi er på feil spor, eller at vi trenger å gjøre noen justeringer.
Og er det slik at man kjenner at kroppen begynner å gi signaler om at nok begynner å bli nok,
så kan det nok være lurt å ta en liten «varetelling» i eget liv – før det er for sent.
