Vi tenker sikkerhet alle steder, men ett sted er det anarki

Sikkerhet, sikkerhet, sikkerhet. Herrefred, så opptatt vi er av sikkerhet.
Gummimatter under klatrestativene i barnehagen. Innbruddsalarmer som kan overvåke den minste krok av huset. En komfyrvakt som stenger av strømmen til komfyren hvis du glemmer ei plate.

De søte små skal sitte bakovervendt i bilen omtrent til skolealder. I hvert fall til beina deres nærmest krøller seg dobbelt. De må jo bli kvalme og trøtte av å sitte og glo inn i et sete til de er tre år gamle, forresten.

Et fly sjekkes n antall ganger før det er klarert for å ta av. Vi snakker hver minste lille detalj.

Lovgivningen for å importere ulike medikamenter, som eteriske oljer, inn i landet er ekstremt streng, kanskje strengest i verden. Og på sykehusene må pasienter som er så uheldige å være avhengig av nikotin, gå så langt unna sykehuset for en røyk. For noen blir det for strevsomt. For de skal i hvert fall ikke dø av røyking.

Også det å kjøre bil later til å være trygt, polstret som vi er på alle kanter med kollisjonsputer, og med diverse kameraer som skal hjelpe oss til å vite om vi er trygt plassert på veien.

Men det er ikke det.

Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har holdt pusten idet jeg har passert et vogntog. Jeg ser det komme dundrende mot meg, jeg har fullt fokus på den smale stripa av en passasje jeg skal inn i, og lurer på om den faktisk er stor nok for bilen min.

Så langt har det gått bra for min del. Sånn på håret noen ganger.

Men sannheten er den at vogntogene tar mange liv. Jeg kan bare nevne den tragiske ulykken der 22 år gamle Charlie Dan Lind døde av skadene han fikk etter at et vogntog kom over i hans kjørebane. Han var på kjøretur til studiene sine i Tromsø, men kom ikke så langt.

Antallet vogntog langs norske veier øker stadig. Og de blir større og større.

Jo flere varer som kan presses inn per tur, dess billigere er det selvsagt. Vogntog og lastebiler har også den fordelen at de kan frakte varene helt fram til endestasjonen, i motsetning til tog.

Særlig i nordnorske tunneler merkes det at disse vogntogene blir stadig større. De har rett og slett vokst ut av tunnelene. Disse kjøretøyene er overdimensjonerte med tanke på nordnorske, svingete veier som går over, mellom og rundt fjell og skrenter.

Det er helt utrolig hvordan vi kan godta at dette skjer. Og det er rart at vi i det hele tatt tør å sette oss inn i en blikkboks med ratt, helt uvitende om hva vi kan komme til å møte der ute på veien.

Derfor syns jeg det er interessant at Arbeiderpartiet i de tre nordligste fylkene nå går inn for jernbane videre nordover fra Fauske til Tromsø. Det vil gjøre at den farlige gods- og tungtrafikken på veiene går ned.

En ny godslinje mellom Tromsø og Bodø kan årlig fjerne minst 25.000 vogntog fra veiene.

Samferdselsminister Jon Georg Dale (Frp) var tidligere helt avvisende til Nordnorge-banen. Men han snudde i saken, etter at han ble utfordret av representantene på Troms-benken under Stortingets spørretime nylig.

Dale sier at han vil vente på den nedsatte jernbaneutredningen til Jernbanedirektoratet før han tar stilling til jernbane til Tromsø.

Jeg forstår at det er vanvittig kostbart. Og jeg skjønner at det er antakelig er prekært at man først ruster opp stykket mellom Trondheim og Fauske. Så la oss gjøre det, da.

Men til dere politikere som fortsatt tviler på jernbane videre nordover, så sier jeg, tenk dere om en gang til. I et land så smalt som Norge, må jernbane tvers gjennom landet være en svært god investering for framtida.

Ikke bare er det mye tryggere, det er også bra for miljøet.
Og så er det i grunnen ganske koselig.