Vel overstått bursdag!

Søndag 26. april hadde Saltenposten 25-
årsdag. På den datoen i 1995 kom den første utgaven av lokalavisen på gata. Det startet som en gratis ukesavis, men da 1996 var et faktum, ble den abonnementsavis.

Etter hvert økte utgivelsene til tre dager i uka, og med årenes løp har vi endret både utgivelsesdager, forsidelogo og frekvens.

Les også: Tilbakeblikk på Saltenpostens historie

Saltenposten var først en datteravis av Nordlandsposten, men etter at bodøavisene ble slått sammen tidlig i 2002, ble avisen selvstendig og eid av lokalt næringsliv og enkeltpersoner.

Den lille jolla som tidligere hadde hengt sammen med den store båten, hadde løsrevet seg for å legge ut på tur alene.

Som på de fleste båter, har mannskapet endret sammensetning siden starten. I dag er det bare en av oss som har vært med siden dag én (husk å gratulere Monica i resepsjonen neste gang du ringer), og et par av oss andre som jobbet der før 10-årsjubileet.

Sist helg trykket vi en reprise på en reportasje som var med i jubileumsavisen som kom ut i 2005. Den avisen inneholdt også små intervjuer med de som var ansatt på den tiden. Et av spørsmålene som ble stilt, handlet om hvor man trodde Saltenposten var om 10 år.

Flere hadde svart at de trodde avisen kom til å ha enda flere utgivelser per uke. Andre svarte at avisen kom til å ha flere ansatte og dekke et større område enn Indre Salten.

Felles for de fleste svarene var at avisen fortsatt skulle eksistere, og at den ville ha en viktig rolle i lokalsamfunnet.

Nå er det gått 15 år, og mye har skjedd. Ikke alle spådommene slo til. I stedet for flere
utgivelser enn tre, har vi nå bare to. Vi er færre ansatte enn for 15 år siden, og vi har heller ikke utvidet dekningsområdet vårt, selv om vi av og til henter inn saker ”utenfra”.

2020 blir et tøft år for mange bedrifter, også Saltenposten. Det er ingen selvfølge at vi fortsatt er oppe og går, og vi har fremdeles ansatte som er permittert for at vi skal klare å gå i balanse økonomisk.

Men vi er her fremdeles, og jeg velger å tro at vi spiller en viktig rolle her i hjertet av Salten. Kanskje enda viktigere enn før, nå i disse
korona-tider.

Fjoråret var også et vanskelig år for Saltenposten, på mange måter, og vi hadde sett for oss at 2020 skulle få oss på rett kjøl.

Selv om de siste 15 årene ikke akkurat kan beskrives som en båttur på en blikkstille fjord, så hadde vel ingen forutsett stormen, bølgene og brottsjøen som kom verken i fjor eller i år.

Sannsynligvis vil vi møte på dårlig vær igjen, men finværsdagene veier opp for de grå.

Selv er jeg glad for å ha vært en del av besetningen i over 18 år. Allerede i 2000 var jeg inne som student, den første som hadde praksis i avisen. Senere ble det frilansing og tilbud om fast jobb etter at jeg var ferdig utdannet.

Jeg valgte å takke ja til et tilbud i Nordlandsposten i stedet, men da sammenslåingen i Bodø var en realitet, var jeg en av de som kom til å miste jobben der. På en biltur fra Bodø til Fauske fikk jeg på nytt tilbud om jobb i Saltenposten, og grep sjansen.

Det har jeg ikke angret på. Selv om ikke alle dager på jobb er like bra, er det stort sett de gode jeg husker.

Én ting er å ha en interessant og givende arbeidsdag. En annen ting er å ha trivelige kolleger, derav flere som jeg betrakter som nære venner. Det er ikke uten grunn at vi bruker uttrykket Saltenposten-familien.

Et godt arbeidsmiljø betyr utrolig mye for trivselen på jobb, og det å skravle sammen i lunsjen er noe av det jeg har savnet mest mens vi har hatt hjemmekontor.

Jeg ser fram til reisen videre, selv om vi aldri vet helt hvor den går. Sol, regn eller snøstorm, vi er i samme båt.