- Når er det nok? Når skal jeg si at jeg er fornøyd?

«Vi lever her og nå, og i våken tilstand tenker vi 90 prosent på meg og mitt. Derfor til deg som strever, sliter og jobber for å leve opp til andres forventninger: Glem det! Alle andre har mer enn nok med seg selv og sitt. Stol på deg selv og si til deg selv: jeg er GOD NOK!»

Ordene er ikke mine. De er Karl Erik Bøhn sine. Han døde i februar 2014 av kreft. Han var en norsk håndballtrener og spiller. Han spilte 126 kamper for Norges herrelandslag mellom 1986 og 1993.

Året før han døde fikk jeg også kreft. Heldigvis ikke med det samme tragiske utfall som Bøhns. Jeg fikk brystkreft og måtte fjerne hele venstre bryst. Like før Bøhn døde sa han de ordene som er gjengitt innledningsvis.

Han rørte noe inni meg og jeg skrev dem ned og hengte de opp på veggen hjemme, sånn at jeg skulle se det hver dag.

Grunnen til at det rørte meg var sammensatt. Jeg hadde året før gjennomgått tøffe tak med behandling som brøt ned kroppen og venstre bryst ble fjernet. Klart det gjør noe med både kropp og sjel. Du blir «invadert» fysisk og psykisk og det setter sine spor.

Jeg skal ikke skrive om det som skjedde da.

Jeg skal skrive om det jeg tenker i dag, seks år etter.

Jeg er heldigvis blitt frisk og lever et «vanlig» liv. Jeg jobber fullt og jeg har veldig få såkalte senskader etter cellegift og operasjonen. Jeg har hatt dritflaks!

Jeg var sikker på at jeg ikke skulle bygge opp igjen brystet. Jeg hadde fått nok av sykehus, skjæring og en nedbrutt kropp trengte å komme seg. Jeg skulle klare å leve med ett bryst! Men det er rart med det, etter en stund «glemmer» man de jævlige stundene, og da jeg tre år etter fikk tilbud om å få nytt bryst, takket jeg ja.

Så komplisert at jeg måtte på kurs først. Vi fikk grundig informasjon om hva som skulle skje og hvordan de skulle utføre operasjonen, og vi fikk hjelp til å takle tiden etterpå.

De tar kort fortalt og skjærer løs fettvev fra andre steder på kroppen, med hud og det hele og fester dette sammen der brystet en gang var. Det er risikabelt og det er ikke gitt at resultatet blir hundre prosent. Brystet består rett og slett av fettvev, hentet fra magen, i mitt tilfelle.

Operasjonen varte i åtte timer, og det kjentes i kroppen etterpå, kan man si. Så var det tydeligvis slutt på flaksen, for to uker etterpå fikk jeg infeksjon i brystet.

Resultatet ble et stygt arr gjennom hele nypuppen. Det så ikke bra ut i det hele tatt.

Jeg fikk selvfølgelig tilbud om ny operasjon for å rette dette opp, og det gjorde jeg i mai i fjor. Det ble mye bedre! Men kirurgen var ikke helt fornøyd og ville foreta en operasjon til for å fylle mer fettvev inni.

I går skulle jeg tatt den operasjonen. Den ble ikke gjennomført fordi de hadde utfordringer med utstyret og dermed strakk ikke tiden til.

Når man sitter på et sykehus i fem timer og venter får man god tid til å tenke.

Det var det jeg gjorde i går.

Ja, jeg har hatt kreft. Det må jeg leve med resten av mitt liv og heldigvis kjenner ingen av oss hva morgendagen bringer. Ja, jeg tok valget om å gjenoppbygge det tapte brystet, og det angrer jeg ikke på.

Hverdagen er faktisk enklere med et bryst som sitter fast i kroppen enn med en protese. Samtidig har det sneket seg inn en tanke som har ligget på lur ganske lenge.

Da det ikke ble noen operasjon i går var jeg egentlig lettet. Det skal noe til å mobilisere kroppen og tankene inn mot at du nok en gang skal i narkose, skjæres i og styre med sårstell og ha vondt lenge etterpå. Hvert inngrep i kroppen er med på å bryte meg ned litt etter litt.

Selv om det ikke er all verdens store operasjon, så merket jeg forrige gang at jeg ble mye mer sliten enn jeg hadde regnet med etterpå.

I går begynte jeg å tenke på om enda en operasjon vil være bra? Vil det virkelig gi meg en høyning av en allerede ganske bra livskvalitet?

Orker jeg enda en runde med mental forberedelse kun for å få noen ekstra gram fettvev inn i puppen?

Ordene til Karl Erik Bøhn svirrer i bakhodet. Vi lever i en tid der perfeksjonisme og det perfekte er hovedaktør for livspremissene vi liksom skal leve etter. Livene våre står på display på alle mulige SoMe-plattformer, og nåde den som ikke føyer seg etter det perfekte idealet. Da er du ferdig og du står nakent til for hugg i kommentarfeltene.

Jeg er så lei av å jage etter noe vi aldri kan bli: perfekt. Puppen min kommer aldri til å bli det den en gang var. Samtidig tjener den jeg fikk i stedet som en helt okei erstatning i hverdagen.

Fordi omgivelsene skal få tilfredsstilt sitt behov for å se perfekte kropper overalt, i en verden der forskjellighet blir sett ned på?

Jeg tror ikke det og jeg tror at når innkallingen til ny operasjon kommer, blir svaret:
Nei takk! Jeg er GOD NOK!