Kampen mot latskapen

Jeg har aldri hatt samvittighet til å parkere på handikapparkering. Jeg har heller aldri skjønt meg på folk som tar seg rettigheten til å parkere på handikapplass når de ikke har behov eller bevis for det.

Min nevø har en sjelden sykdom som gjør at hjerne og kroppen ikke klarer å kommunisere så bra. Han kan ikke gå eller sitte ordentlig selv. Han nærmer seg fire år, og han begynner å bli tung for oss å bære. Derfor er vi avhengig av handikapplass både slik at vi er nært dørene, men også på grunn av at handikapparkeringsplasser ofte er breiere enn andre. Vi må tross alt løfte han ut av bilstolen, og det er en stor utfordring med smale parkeringsplasser. Vi vil jo gjøre det så komfortabelt som mulig for han.

Likevel opplever vi at handikapparkeringsplassene er opptatte. Av folk som parkering ulovlige, uten at det ligger bevis i bilvinduet.

Vi skulle på matbutikken og handle middag. Begge handikapplassen var som vanlig opptatt, og personen som sto på den ene var ferdighandlet og skulle dra.

Søsteren min har sett seg lei av dette, og går bort til personen. - Har du handikapbevis? Spør søsteren min. - Nei. Men sønnen min skal operere foten etter helgen, så jo jeg har lov å stå her, svarte damen. Sønnen var en gutt på rundt 10 år, som gikk helt fint på krykker.

- Nei, du har faktisk ikke lov å parkere på handikapplass med mindre du har bevis. Da parkerer du ulovlig, svarte søsteren min. Hun gikk videre da hun forsto at det ikke hadde noe hensikt å diskutere saken videre med henne.

Det er ikke veldig mye lengre til vanlige parkeringsplasser. For oss som kan gå uten problemer er ikke de ekstra skrittene avgjørende for hvordan den lille turen innom butikken påvirker hverdagen vår. For de som faktisk trenger plassen kan det være helt avgjørende.

Vi står i syltetøyavdelingen da en sint kvinne kommer mot oss. Vi tror hun skal forbi oss, og lager litt plass mellom handlevognene. Hun så veldig opprørt ut. - Var det du som gikk inn i sta med en gutt på hoften og snakket til datteren min? spør hun og ser på søsteren min. Vi står der og ser veldig forvirret alle sammen, og søsteren min bekrefter at det var hun.

- Det må altså være siste gang jeg hører noe sånt. Vi har lov å parkere hvor vi vil, sier kvinnen mens hun tramper foten i golvet. Søsteren min forklarer at hun trenger plassen til sønnen som faktisk er handikapet, og at hun ofte opplever at de er opptatte av andre. Kvinnen fortsetter å trampe med foten mens hun holder knyttneven mot oss. Som om hun truer oss med bank.

Jeg ser at andre kunder i butikken reagere på situasjon og føler seg ubekvemt. En liten pike på fem år stirrer vettskremt bort mot oss. - Vi kom først, det har ingenting å si. Det må være siste gangen jeg hører noe sånt, roper hun.

Min mor bryter inn at slik oppførsel som dette ikke er greit. Ikke bare framfor oss, men også begge nevøene mine. To gutter under fire år. De var heldigvis for små for å kunne skjønne situasjonen, men der merket nok stemningen. - Skam deg og hele din familie, sier hun mens det lyser fra øynene. Hun snur seg brått og går. Vi står der helt sjokkert og har glemt av hele middagen.

Hvis du har det så travelt at du «må» parkere på handikapplassen er det jo kun din egen feil. Det er heller ingen grunn. Det er uansett ikke så langt å gå i utgangspunktet. Og hvem som kom først er da helt irrelevant. Det er like ulovlig uansett.

Jeg opplever ofte det samme når det gjelder handikaptoalett. Hvis jeg ikke er sekunder fra å tisse meg ut eller har det veldig travelt på jobb, så venter jeg på at dametoaletter blir ledig. Selv om handikaptoalettet er ledig.

Det virker som at dette plager mange. Jeg står og venter, mens døren til handikap-
toalettet står åpent. Det kommer andre mennesker som også må på do, og lurer på hvorfor jeg ikke bruker handikaptoalettet. Jeg er verken handikappet eller trenger stellebord. Da kan jeg helt fint stå og vente de ekstra minuttene det tar.

Har vi det virkelig så travelt i hverdagen at det går på bekostning av medfølelse med andre. Mens noen himler med øynene og syns jeg er teit, kommer det andre gangen mennesker inn som faktisk trenger akkurat dette toalettet. Jeg tror de er ganske takknemlig for at jeg venter på tur.

Ikke at de heller trenger å ha en travel hverdag, men de kan ha en sykdom som gjør at de akutt trenger et toalett. Eller at ungen har tisset gjennom bleien.

Har vi mistet såpass mye respekt for hverandre?

Jeg håper alle kan tenke seg om litt ekstra neste gang de skal parkere eller bruke offentlig toalett.