Joda, kan ikke klage

- Hvordan går det hos dere?

- Joda, kan ikke klage, lyder gjerne svaret.

Alle er tilsynelatende friske, hverdagen går sin gang med hjemmekontor, et innskrenket sosial liv og man kjenner at man begynner å kjede seg så smått.

I skrivende stund ser det ut til at den planlagte familieturen til Lofoten i palmehelga bare er å glemme, og at det ikke blir aktuelt å erstatte den med en hyttetur i nærområdet heller. Turen til Italia - av alle steder! - i påskehelga er så godt som kansellert. Hvis vi er heldige, får vi reise dit ved en senere anledning, men Italia blir neppe helt det samme igjen som det var før korona-smitten inntok landet.

Jeg ser andre som strever med å få hjemmekontoret til å fungere samtidig som ungene er hjemme fra skolen og skal følges opp med sitt. Jeg leser at det spekuleres i om skilsmissestatistikken vil gå opp som følge at vi må leve tettere på hverandre. Heldigvis kan man ha litt humor oppi det hele.

Som jeg skrev i starten, jeg kan ikke klage.

For det første er ingen av mine nærmeste syke. Vi får tak i den maten vi trenger, uten at vi har hamstret noe mer enn det vi bruker for å ha et lite lager av tørrvarer og frysevarer.

Vi må være litt tettere på hverandre, men det går an å trekke seg tilbake for de som ønsker det, eller man kan gå seg en tur ut for å lufte hodet og bevege kroppen. Akkurat det med å være ute, er kanskje viktigere enn mange er klar over. Fysisk aktivitet og frisk luft er bra for både kropp og sjel, og i disse hjemmekontor-tider, er man i utgangspunktet mindre aktiv enn vanlig.

Egentlig har vi det ikke så verst, i alle fall ikke her hjemme. Da står det verre til andre steder.

I dagens avis kan du lese et intervju med Wafa Ghafori. Han har tidligere bodd her i Indre Salten, men er til vanlig bosatt i Firenze i Italia. Når jeg hører hvordan hans hverdag er snudd på hodet, og når jeg følger tv-innslagene fra landet, da tenker jeg:

Vi har virkelig ikke noe å klage på!

Én ting er at de har portforbud, og kan risikere bøter hvis de beveger seg utenfor byen de bor i. En annen ting er at de som mister sine nære og kjære til sykdommen, ikke får følge dem til sitt siste hvilested. Der de står utenfor kirkegården, står de alene og på god avstand fra de andre sørgende.

Italia er det landet med flest dødsfall som følge av korona-viruset. De fleste som bor der kjenner nok noen av de som har blitt syke og gått bort. Det hoper seg opp med kister med døde, og det har gått kolonner med militære kjøretøyer til krematorier andre steder enn der trøkket er størst.

Min egen opplevelse med ikke å kunne reise i min mormors bisettelse, blir som en bagatell sammenliknet med dette. Heldigvis for oss, kunne vi følge seremonien på direkteover-
føring, og det var nesten som å være til stede i kapellet i Bergen.

Vi kommer dessuten til å samle familien senere i forbindelse med urnenedsettelsen, når det er bedre muligheter for å reise og være sammen.

Selv om man kan være irritert, frustrert og bekymret over situasjonen og hvordan det som skjer rammer en selv og sitt, er det viktig å se lengre enn sin egen ytterdør. Det er ikke sikkert man har det så ille, sammenliknet med andre. Hytta står der nok til senere også. Ferieturen man hadde tenkt å ta, kan man ta igjen en annen gang.

Jeg håper at ting roer seg framover. At vi står han av uten for store tap. At bedrifter og privatpersoner som befinner seg midt oppi en kritisk situasjon får hjelp, og at lokalsamfunnet våkner til liv igjen.

Jeg håper at vi klarer å begrense smitten og at vi ikke mister så mange flere. Og så håper jeg at vi fortsetter å heie på alle de som gjør en sabla viktig jobb med å holde maskineriet i gang. Sykepleiere, brøytesjåfører, butikkmedarbeidere, lærere og renholdere. For å nevne noen.

Hold ut, vi klarer det, synger Bo Kaspers Orkester.