En skikkelig muggen dag

Som for eksempel da jeg får beskjed om å hente minstemann i barnehagen fordi han er sliten og sutrete. Da jeg kommer like etterpå har han nettopp sovna i vogna si, og jeg må slå i hjel litt tid, uten egentlig å ha noe å gjøre.

Senere på dagen skulle jeg for aller første gang sjonglere det å hente to gutter i barnehagen, med bare ett sett hender.

Størstemann ble kledd på, men da var plutselig minsten forsvunnet. Etter kort leting fant jeg han inne sammen med noen duplo-klosser. I mellomtiden hadde størstemann tatt av seg lue og votter.

Jeg gjorde nytt forsøk med påkledning, og borte var minstemann igjen. Da jeg kom tilbake til størstemann var jakka halvveis av.

Det hele var som en dårlig slapstick-komedie, som jeg med lavt blodsukker ikke var spesielt interessert i å være en del av.

Bare å puste med magen altså. Jeg må helt klart trene på logistikken på det området.

Tidligere samme dag startet stor-minsten med sitt vanlige tulle-furte-sint-fjes og sier «Æ vil ikke i barnehagen». Enda han storkoser seg der og ikke vil hjem når vi henter han.

Jeg klarte uansett å vri om humøret da jeg sa vi kunne bake pepperkaker når han kom hjem. Gleden var stor. Så stor at han til og med var rask til å komme seg ut døra.

Da jeg omsider hadde sikret to gutter inni bilen, etter påkledningsstafett, bar det hjemover til dekket middagsbord.

Alle var sultne, slitne og irritable. Jeg var likevel fast bestemt på å få til en hyggelig aktivitet.

Middagen falt ikke i smak hos størstemann, så han gomlet bare ris og grønnsaker. Minsten sørget for at maten ble cirka 50/50 fordelt på gulv og munn. Klokka tikket raskere. Det nærmet seg både badetid og leggetid.

Det var full baluba. Pulsen var høy. Helt teit hvor stressa man kan bli av å finne på noe man kan slappe av med.

Men kose oss, ja det skulle vi jaggu få til.

Jeg rigget til med voksduk på spisebordet, kjevler til både liten, enda mindre og meg selv. Så fant jeg boksen med pepperkakedeig. Ja, den var kjøpt. Enkelte ting kan man ikke prioritere når det er stramt tidsskjema. Dessuten er pepperkakene mest fordi det er hyggelig å lage figurer.

Lokket gikk av, og der fikk jeg se en brun, glissen deig, som var blitt lodden på toppen. Selv om jeg ikke lager deigen selv, vet jeg godt at pepperkakedeigen ikke skal være lodden.

Deigen ble levert tilbake, men lite hjalp det når størstemann var helt bestemt på å bake. Jeg sjekket flere kakeoppskrifter, men alt skulle stå i kjøleskap i timesvis og gjerne natta over.

Jeg måtte finne på noe raskt og noe lurt. Resultatet ble havrerundstykker formet med pepperkakeformer.

Bakegleden var minst like stor. For ikke å snakke om hvor morsomt det var å spise en rundstykke-gris til kveldsmat.