Disse lyspunktene har vært med på å gjøre det lettere for meg

Termometeret viser rundt 10 kalde og det knirker og spraker under skoene mine. Kinnene mine er allerede røde i vinterlufta, men jeg er god og varm der jeg går.

Inne i skogen er trær, busker og vissent gress dekket av et tykt lag rim, og det drysser fra stråene langs stien når hunden dytter borti dem.

Solen bryter gjennom skyene og hele skogen glitrer. Jeg fylles av en stor glede over å oppleve et slikt øyeblikk.

Automatisk griper jeg etter mobiltelefonen i jakkelomma. Jeg vil ta et bilde for å vise andre hvor fint det er akkurat her, akkurat nå, men mobilen blir liggende i lomma.

Det er neppe noen vits i å ta bilde, for det skal godt gjøres å forevige stemningen.

Man må ha vært der for å forstå, som Terje Nilsen synger i sangen om Mjelle. Og jeg var der. Den gode følelsen fra skogen henger igjen hos meg resten av dagen.

Etter nyttår har vi i stor grad hatt hjemmekontor. Det kan være både fordeler og ulemper med det. En av fordelene er at jeg mange dager har kunnet ta meg en luftepause rundt lunsj og heller forskyve resten av arbeidsdagen.

I januar var det spesielt bra å ha muligheten til å gå ut fordi jeg da kunne få med meg det lille dagslyset som var. Det er utrolig hvor mye litt sollys kan bety, i alle fall for meg!

Den dagen jeg så sola for første gang etter nyttår var også et magisk øyeblikk som heller ikke lot seg feste på bilde.

En pause fra jobbinga og ut i frisk luft burde være en selvfølge i løpet av arbeidsdagen, og jeg vet mange arbeidsgivere som har gitt sine ansatte på hjemmekontor klar beskjed om å ta en pause.

Selv om man er ute og snakker med folk og går til eller fra en avtale, så er ikke det det samme som å koble ut jobbinga og bare stresse ned.

Det gjør godt å lufte hodet, og fysisk aktivitet kan etter det jeg har hørt få fart på hjerne-
cellene også.

Jeg merket stor forskjell på de dagene jeg fikk tatt meg en tur ut og de dagene det ikke passet. Jeg var mye mer opplagt og i bedre

humør etter å ha vært ute i aktivitet og frisk luft.

Det er ikke sikkert at dette virker likt på alle, men disse lyspunktene har vært med på å gjøre det lettere å være meg i mørketida og perioden med hjemmekontor.

Nå er jeg langt ifra å være blant dem som har hatt det tyngst etter at korona endret hverdagen vår, men jeg tror det hjelper mye å sette pris på små ting.

Det kan for eksempel være å kjenne sola i ansiktet igjen, å ta vinterens første skitur eller rett og slett å bare slå av en prat med noen man kjenner i forbifarten.

Med alle restriksjoner og begrensninger så tror jeg vi kommer til å sette ekstra stor pris på å de små tingene når hverdagen begynner å bli mer normal igjen.

Nå er vi i utgangspunktet relativt flink til å dra på besøk eller ha besøk, men jeg tror vi kommer til å bli enda flinkere til det når det åpner mer opp for at man kan være sosial.

En ettermiddagsstund med en god samtale over kaffekoppen, litt kortspill eller en kveld med ost og kjeks er for kvalitetstid å regne. Og for tiden er det også en sjeldenhet med tanke på å involvere andre utenfor husets fire vegger.

Det er vel ikke mange av oss som hadde trodd at perioden med begrensninger skulle vare så lenge, men sånn er det bare. I stedet for å klage og være sur, kan man prøve å se det som er positivt. Selv om det til tider kan være vanskelig.