Dere varmer meg helt inn til beinet

Å arbeide som journalist gjør det mulig å møte mennesker man ellers aldri ville møtt på. Det har jeg fått både vid og bred erfaring med etter at jeg startet min journalistkarriere i Saltenposten i 2017.

Noen ganger er det til og med ekkelt å ringe noen, føle at man trenger seg på og trår over noen privatliv-grenser som ikke er komfortabelt å trå over. Det skal dere lesere vite; vi syns ikke det er spesielt behagelig å ringe dere i vanskelige situasjoner.

Men utenom de ubehagelige unntakene, så er det et helt fantastisk bredt spekter av folk der ute. Og dere er jo helt usynlige for oss som ikke vet at dere finnes før dere står fram i avisen. Inspirerende, varme og sterke mennesker finnes i hvert et hjørne av landet vårt.

Dette er nok mitt aller siste synspunkt i Saltenposten før jeg går nye veier som journalist. Nå må jeg nesten benytte den sannsynligvis siste muligheten til å takke for alle de fine stundene med de flotte kildene mine. Dere har inspirert meg på utrolig mange måter. Ofte går jeg hjem etter et intervju og føler meg oppløftet, ene og alene på grunn av dere.

Hilde Solvoll Øzkan er en dame jeg fikk et sterkt møte med da vi skulle prate om senskader etter kreftbehandling. Hun lo da hun fortalte om alle de forferdelige bivirkningene og smilte til livet likevel. Hun lo, selv om øynene var fylt av tårer. Denne sterke kvinnen har akseptert at livet aldri blir slik det var, men gjør det beste ut av den kroppen hun har nå. Jeg visste ikke om jeg skulle være glad eller trist etter intervjuet, men jeg konkluderte med at denne kvinnen er et forbilde for mange, inkludert meg selv.

LES: Hildes sterke historie om kreften og tiden etterpå.

Linda Sandåker, en profil alle i Misvær kjenner til, fikk jeg møte tidlig i år, da jeg dro til Vestvatn alpinanlegg. For e t fyrverkeri av ei varm og gjestfri dame! Jeg følte meg ikke fremmed ett eneste sekund, til tross for at det var første gang jeg satte foten i Vestvatn. Linda var høyt og lavt, men også lite villig til å ta æren for noe. Så nå vil jeg gi Linda skryt for at hun stiller opp og ordner til, og for å ha gitt meg en intervjuopplevelse som ennå sitter friskt i minnet.

Jeg har ennå ikke prøvd meg på ski i Vestvatn, som jeg lovet deg, Linda. Det må jeg prøve å få gjort i vinteren som kommer.

LES: Linda steppet opp til roret på Vestvatn alpinanlegg.

Jeg har vært så heldig at jeg har hatt ansvaret for Beiarn kommune i min tid her i Saltenposten. Jeg gleder meg enormt hver gang jeg skal til Beiarn, for der er det så utrolig mange kjekke folk, som alltid tar meg godt imot. Der er det bare å ringe ordfører, rådmann, kommunalledere og næringskonsulenter i fleng. De blir like glade hver gang jeg kommer på besøk for å skrive om hva som rører seg, og de slenger fra seg alt de har i hendene for å samle sammen folk og vise meg rundt. Det er godt å bli møtt som en venn, istedenfor som en plagsom journalist. Tusen takk til hele Beiarn.

Der bor det også en som jeg lot meg inspirere veldig mye av. Andre Kristoffersen har altså, til tross for at han må være verdens mest opptatte mann, alltid tatt seg tid til å ringe og fortelle om det som skjer, invitere meg med på både det ene og det andre og alltid stilt opp. Han er i Beiarn for alle andre og det står det stor respekt av. Han inspirerte iallfall meg til ikke å være så egoistisk, men heller se litt opp og ut, og legge merke til hvordan alle andre har det.

LES: Portrettintervju med Andre Kristoffersen.

Jeg skulle ha nevnt så utrolig mange flere av dere fantastiske og ivrige mennesker som jeg har vært så heldig å møte, men jeg har altfor lite spalteplass til det. Dere har vært behjelpelige og utrolig vennlige, alle som én.

Nå går dagene sakte, men sikkert mot min siste arbeidsdag før jeg tar journalistkarrieren seks mil ut mot kysten. Det er veldig vemodig å forlate det jeg pleier å kalle verdens beste arbeidsplass.

Tusen takk til Frank, Eva, Maria, Helge, Sylvia, Espen, Frida, Arild B., Monika, Geir, Hilde, Linda, Arild J., og sist, men ikke minst Heidi og Linda i andre etasje, for nær to fantastiske år med varme og omtanke. Saltenposten er mer enn en arbeidsplass. Jeg håper vi ses masse!