De gode naboene

For litt siden skrev vi om Kent Ove Ørnes og de gode naboene hans på Straumen. Etter at Eva og Willy Fredriksen flyttet inn ved siden av Kent Ove i Bergveien, har naboforholdet utviklet seg til et nært vennskap.

Rett som det er stikker han bort til naboene med rullestolen, noen ganger til og med uten å si fra til assistenten sin. De har hatt mange fine stunder i lag, med et glass brus eller en kopp kaffe på altanen eller Kent Oves favoritt, grillmat på bålpanna.

Når Eva og Willy skal reise bort, sier de fra til Kent Ove, og han sier fra til dem dersom han skal reise lenger bort enn til hjemgården på Nordsia. De har det sosialt, og de føler omsorg for hverandre.

Hva er en god nabo? For meg er en god nabo en du sier hei til, og kanskje tar en prat med over hagegjerdet. En man kan låne sukker av når butikken er stengt, eller et spesialverktøy som man ikke har selv og kanskje bare trenger én gang.

En god nabo kan være en som setter fram søppeldunkene dersom du har glemt det, som tar kontakt hvis de tror noe er galt hjemme hos deg, og som tar en ekstra sving med snøfresen innom innkjørselen din.

Det er slett ikke alle som er på hils med eller kjenner naboene sine. Jeg har bodd flere steder der det har vært lite eller ingen kontakt mellom husene.

Jeg tror dette mange ganger handler om at man har det så travelt i hverdagen, at man ikke tar seg tid til den lille praten eller langt mer en kaffekopp. Jeg har ikke vært noe bedre enn andre når det gjelder dette, men jeg tror jeg har blitt flinkere de siste årene.

I januar intervjuet jeg syriske Wael Jemmo og familien hans. De kom som flyktninger til Sørfold i 2016/2017, og i desember i fjor kjøpte de seg hus på Straumen.

For Wael var det utenkelig å ikke ha kontakt med naboene. Da de flyttet inn, var de rundt og hilste på de nærmeste naboene. De var også veldig sosiale der de kom fra, og man trenger ingen avtale for å komme på besøk.

Det får meg til å tenke at dette kanskje handler mer om lynnet vårt og kulturen, enn om vi har god eller dårlig tid.

Før i tiden var det nok mer vanlig å dra på besøk til hverandre uten å ha en avtale på forhånd. Det hender av og til i dag at noen ringer på og kommer innom for en kopp kaffe og litt prat, men jeg har inntrykk av at det hører til sjeldenhetene.

Da jeg vokste opp, hadde jeg ikke mobil-
telefon. For å få kontakt med vennene mine, måtte jeg enten ringe med fasttelefonen eller rett og slett dra hjem til dem og ringe på.

Som regel gjorde man det siste. Å ringe i telefonen var så dyrt, hadde jeg blitt fortalt, og veien bort til vennene var ikke så lang. Dersom det ble en bomtur, ja, da syklet eller gikk jeg heller bort til en annen venn i stedet.

Jeg tror folk kvier seg for å stikke innom uten en avtale i dag fordi mange later til å være så opptatt. Det er lett å tenke at de enten ikke er hjemme, eller er opptatt med sitt. Kanskje vil de bare ha en stille og rolig ettermiddag alene etter en slitsom dag på jobben.

Har det slått deg at naboen eller de du kunne tenke deg å besøke kanskje tenker akkurat det samme? At du selv sikkert har fullt program og neppe tid til en kaffekopp?

Man skal dessuten ikke undervurdere en trivelig time med kaffekoppen rundt ei bålpanne eller på terrassen. Det kan være vel anvendt tid etter en travel arbeidsdag.

PS: Hvis du ikke liker kaffe, kan du sikkert få en kopp te eller noe kaldt å drikke i stedet.