Arild Bjørnbakk:- Takk for meg!

Dette er bare et aller siste synspunkt, skrevet i takknemlighet, og med oppriktig kjærlighet til alle de leserne som har fulgt meg gjennom svært mange år. Jeg må bare erkjenne at det er en dag jeg har hatt blandede følelser til, men nå er den der.

Nå er det endelig slutt, den jobben som har gitt meg så stor glede, og som på mange måter har formet meg i mitt voksne liv.

Når jeg skal skrive mitt siste synspunkt vil jeg først og fremst takke alle dere som har villet være mine kilder. Jeg har vært utrolig heldig som har hatt alle dere, som har tatt seg tid og gitt meg hjelp når jeg har banket på. Dere som har stilt opp, gitt meg bakgrunn, og ikke minst gitt meg en solid mulighet å kunne gjøre denne jobben på en best mulig måte.

For meg har det vært særdeles viktig å beskytte dere som kilder, og sørge for at dere ikke skulle få ei ekstra belastning når dere gav hjalp meg i å gjøre min jobb bedre.

Undersøkende eller gravende journalistikk fenget meg ganske tidlig. Min første store jobb var på 80-tallet å følge Sulis-samfunnet, hvordan de steg for steg la ned Sulis. Da kom jeg nært innpå mange stolte fagforeningsledere og gruveslusker.

En god gravesak begynner gjerne med et eller flere spørsmål. I Sulis var det svært mange spørsmål jeg ville ha svar på, fordi det var svært mange spennende historier knyttet til dette stolte lokalsamfunnet.

De fem-seks første Skup-samlingene på 1990-tallet gav et solid påfyll av metoder og teknikker, de gav mye inspirasjon. Det mest inspirerende var likevel å komme tilbake på Skup i 2014. Da hadde hverdagsgraving blitt et tema, en arbeidsform jeg hadde brukt i et par tiår.

Hva har så dette gravearbeidet gått ut på og hvorfor er det nødvendig?

På kritikkverdige forhold og på beslutninger.

Vi dekker ikke motorveien, vi dekker bilulykken. Vi skriver lite om det som fungerer. For det fungerer jo. Vår rolle er å peke på feilene. Så er det opp til velgerne og makthaverne om de vil gjøre noe med det.

Selvsagt er vi også til stede i lokalsamfunnet på mye av det positive som skjer. Men vårt samfunnsoppdrag er å påpeke feil og mangler.

Jeg vil betegne det som at vi som graver; vi renser samfunnsmaskineriet.

Det er helt avgjørende at vi gjør den jobben. At vi foretar dette vedlikeholdsarbeidet, fjerner smuss og avdekker møkk som skal bort fra samfunnet.

I disse 46 årene jeg har skrevet fra dette lokalsamfunnet, hvor jeg har fått sitte så nært begivenhetene som det har vært mulig.

Det har lært meg utrolig mye, jeg har fått oversikt over lokalsamfunnene, ikke bare i Fauske kommune, men også Saltdal, Sørfold, Beiarn og litt Skjerstad.

Men samtidig må jeg bare innrømme at det er Fauske som har stått meg nærmest, det er her jeg kjenner best til forholdene.

Fauske står etter min oppfatning ved et stort veivalg. Et valg om fremtiden, å velge det positive og utviklende.

Et Tower Hotell og kulturhus er etter min oppfatning avgjørende for at stedet skal utvikle seg.

Vårt næringsliv har stort behov for en slik innsprøyting som dette vil være.

I høst møtte jeg fem elever som går på landslinjen på videregående skole på Fauske.

De kunne alle fortelle at deres venner på stedet var de som kom utenfra, de hadde ikke blitt kjent med stedets ungdom.

Vi har en flott ungdom, men samtidig mener jeg de kan bli enda mer inkluderende.
Tenke gjennom hvordan de mottar nye skolekolleger som kommer utenfra til Fauske.
Tenke på hvordan de selv ville blitt mottatt som ny elev på Fauske, om de kom fra nabokommunen eller sørfra.

Båten har lagt til kai, men jeg vet at den blir ikke trukket på land. Det blir nok fortsatt mulig å dra noen turer på fjorden, og gi noen tilbakemeldinger hvordan det var.

Derfor har dere nok ikke hørt fra meg for siste gang.

Takk for samarbeidet!