Svett på hjemmekontor

I skrivende stund nærmer deadline seg raskere enn jeg liker. Min første dag med hjemmekontor er snart over også. Og jeg skal love dere at det blir en dusj etterpå og litt rulling på hodet for å løse opp den stive nakken. Jeg er helt svett.

Og så var det den musearma da... Den er heller ikke fornøyd og massørens lokaler er stengt.

Det er flere enn meg som kan skrive under på at det å ha hjemmekontor samtidig som man skal være ”lærervikar” ikke er noe enkel oppgave.

Hvor mange ganger går det an å avbryte meg og stille dumme spørsmål?

- Engelskoppgaven jeg skal gjøre ligger ikke der... Mamma se her, hvordan det ble?

Så kommer målebåndet fram og han tar brillehuset mitt for å måle omkretsen. Og så skal han måle hodeomkretsen sin og da må jeg selvsagt opp av stolen igjen.

Badet blir mitt tilfluktstrom! Her kan jeg ta telefoner og sitte en stund i fred og ro. Og jeg tenker tilbake til ungdomsåra. For da lå jeg faktisk noen ganger på det varme badegulvet og gjorde lekser på kalde dager (gidda sikkert ikke å fyre i ovnen).

Etter telefonene på badet så løper jeg ned til kjøkkenet igjen. 11-åringen kan ta pause med Supernytt og en jogert. Og så var det en halvtimes stillelesing (tusen takk til lærerne - øk den gjerne til en time i neste uke! Eller to!)

Mannen i huset advarte meg i går og sa hvordan det kom til å bli. I går fungerte det dårlig med tre personer i samme stue/kjøkken, så vi har rigget til en arbeidsstasjon

på loftsstua nå til ungdommen i huset.

Jeg har egentlig ikke sett så mye til henne i dag, men registerte egentrening i form av joggetur og øvelser med Funkygine etterpå.

Jeg ser på Face at det er flere som sliter med avbrytelser, men mange har også svært så detaljerte og flotte oversikter over dagens gjøremål, time for time med pauser og fysisk aktivitet.

Kaffekanna mi er tom for lenge siden og nå innser jeg at jeg har droppet lunsjen i dag. Den ble avglemt. Men Smørbukks karamellkuler er sikkert skyld i akkurat det. Heldigvis ble middagsplanen lagt i går.

En ting jeg setter stor pris på akkurat nå er at jeg bor på landet og i Nord-Norge. Her ligger snøen rikelig ennå, og vi har muligheten til å gå på ski, ake eller prøve oss på aktiviteter slik som snøforming. Noe må en finne på med barna.

Ut i fra melmangelen i enkelte butikker, så er det mange som i allefall skal bake sammen med ungene framover. Og det er bra! Gutten har allerde spurt om å få lage Oreo-kjeks, men det må vente til i morgen.

Mange føler kanskje at det blir litt mye familie-tid i lag, og det er lurt å gi hverandre pauser. Men det er også lurt å gjøre noe i lag. Vi har faktisk satt oss ned to kvelder på rad og sett Jumanji-filmene. De fikk oss til å le, og det trenger vi i hverdagen nå. Vi laget også pizza sammen på en mandag.

Jeg har også trukket meg tilbake for å lese en bok, og når den er ferdig så er jeg helt sikker på at jeg kan låne hos mine venner. Det er bare spørre.

Midt oppi det triste med permittering for mange, så ser jeg også at mange har lyst å hjelpe til med handling og annet. Universitetssykehuset i Tromsø gikk ut og spurte om folk som kan hjelpe til, og har fått mange henvendelser.

Det å sitte alene nå enten i karantene eller ikke, må være en utfordring. Ikke nøl med å ringe venner og famliie som du kjenner kanskje føler seg ensom.

Mine tanker går også til de som jobber ekstravakter og lange vakter og i tett på folk. Dere fortjener også en verbal applaus.

De aller fleste føler både ubehag og nummenhet over situasjonen og kanskje er mange også redde. - Fienden er usynlig og uhåndterlig, uttalte Frankrikes president i går, da nyheten om at landegrensene stenges i Schengen-landene.

Jeg er spent på hvilke neste tiltak som venter og om hjemmekontoret varer i månedsvis. Nå kjente jeg meg het i toppen - igjen.