Den usunne komfortsonen

Media skriver mye om sikkerhet. Trafikksikkerhetstiltak, refleksbruk, belte- og promillekontroller. Hvis et tog sporer av eller et fly får problemer, er det store overskrifter og nøye gransking. Sikkerhet er viktig, og noen regler må vi ha for å leve i et velfungerende samfunn.

Det finnes rutiner som sørger for at drikkevannet er trygt, at flammer blir slukket, at folk med dårlige intensjoner holdes utenfor grensene. Skadelige varer som sukker og sigaretter er så dyrt at fåtallet vil bruke mye penger på det.

Det er trygt å bo i Norge. Jeg er takknemlig for at jeg ble født her, med slike glimrende forutsetninger. Det er tilrettelagt for ulikheter og at alle skal klare seg økonomisk og stå på egne bein, uansett funksjon. Klart, det er unntak, noen sliter og har det vanskelig, og med den sittende regjeringen har vel egentlig forskjellene bare økt.

Men stort sett føler vi oss trygge.

Vi må bare passe på at ikke tryggheten og sikkerheten bedøver oss, lammer oss. Det er mennesker i verden som bare må se langt etter rettigheter, friskt vann, vaksiner.

Jeg har venner som ikke tør å la de friske barna sine bade i Oslofjorden på grunn av en farlig bakterie. Jeg skjønner dem, men vet ikke om jeg hadde valgt å gjøre det samme. Arrester meg, kall meg en dårlig mor - kanskje vet jeg ikke nok om denne bakterien til å uttale meg i akkurat denne saken.

Men poenget mitt er - la ungene få motstand, la de utsettes for noe smitte.

Hvis barna alltid oppholder seg i sterile og totalt sikre omgivelser, blir de skjøre, de får lettere allergier og får ikke sjansen til å bygge et fysisk og psykisk immunforsvar.

Selv ble jeg mor som 21-åring, ung og ubekymret. Ungene fikk tidlig boltreplass, de måtte falle og slå seg litt, men jeg var aldri langt unna.

Et unntak var på stranda eller i folkemengder, der fulgte jeg dem med falkeblikk, uten å slippe dem av syne et sekund.

Ikke at jeg har vært en perfekt mor på noe vis. Men jeg tror det bygger selvtillit å la barna få erfare. Man sier samtidig "jeg tror du kan klare det". Og hvis de ikke gjør, bør det aldri være noen big deal.

Det kan være en idé å ta barna med for å leke på steder der ikke alt er hundre prosent tilrettelagt. Der det er visse farer, der det går an å skade seg, men ikke slik at det er livsfarlig. Og under tilsyn, selvsagt.

Mine barn har blitt ungdommer nå. Men gjett om de koste seg da jeg tok dem med til Lakselva i Valnesfjord en av de varmeste dagene denne uka. Her lekte vi oss både store og små, mens vi lot oss rive med og bli tatt av strøm og fossestryk.

Det ble noen sår, skrammer og ikke minst kleggbitt, men det gjorde ingenting. Først av alt var det om å passe hodet for store steiner der vi drev rundt i strømmen og tittet på ørretene som svømte rundt.

Jeg tror det er viktig med frihet under oppsyn. Man må selvsagt ta forholdsregler om flytevest og hjelm der det er nødvendig. Og det må alltid være voksne til stede hvis barna ikke er ansvarlige nok eller ikke har lært å svømme.

De får aldri lært seg å bli ansvarlige hvis vi aldri lar de være på dypt vann, skrape seg opp litt og møte naturen på dens premisser.

Om litt under en måned er det skolestart. Da skal tusenvis av norske barn forlate komfortsonen og møte en helt annen virkelighet med skolevei, regler og rutiner. La de få bygge selvtillit ved å få bryne seg litt i ferien. Enten det er å mestre en fjelltur, sove i telt, være sammen med dyr, lære å svømme, eller prøve seg på en helt ny aktivitet.

La oss alle gå høsten litt tøffere i møte med noen skrammer og skrubbsår.