Situasjonen for mange av de som har dyr på beite er prekær

Situasjonen er åpenbart prekær både for de som driver med rein og sau.

For et par uker siden var nesten alle reinbeitedistriktene i fylket samlet på Storjord for å dele en felles bekymring for framtida.
De er i ferd med bare å forsyne rovdyr med mat.

Ei som har brakt bekymringene til beitenæringa helt til topps, er stortingsrepresentant Siv Mossleth (SP). Forrige uke hadde hun en lengre debatt på Stortinget med miljøminister Sveinung Rotevatn om rovdyr-situasjonen.

For dem er det både snakk om en næring og en kultur. De konstaterer at målet om både å ha rovdyr og rein i utmarka, ikke lar seg gjennomføre.
Nå har de også mistet tilliten til forvaltningen.

Han er fortsatt opptatt med å forsvare det han kaller en balansert politikk, der det både skal være plass til rovdyr og beitedyr i utmarka i Nordland.
Han har ikke innsett at balansen ikke er til stede.

Vi vet at avstanden mellom de som slipper rein og sau i utmarka, og de som skal forvalte bjørn, jerv og gaupe i Nordland er stor. Ikke bare fysisk, men også i oppfatningen av virkeligheten.
Vi velger å tro at fortvilelsen i vårt fylke er godt begrunnet.

Vi innser også at de som styrer rovdyr-politikken i Norge har behov for å skjele til sine velgere. De fleste av dem befinner seg rundt hovedstaden, og utmarka er for dem et turterreng.
Oppfatningen av virkeligheten blir derfor ulik.

Nå er følelsen av håpløshet i ferd med å forsterke seg blant de som har dyr i utmarka. De føler at deres situasjon ikke blir tatt alvorlig nok.
Da er det lett å resignere og gi opp.

Reindrifta krever nå at rovdyra blir forvaltet ut fra bærekraften til beitenæringa. Når man ikke har buskap nok til å fôre rovdyr, må antallet ned.
Det bør bli den nye definisjonen på en bærekraftig forvaltning.