Sitter vi for trygt i nord?

Viruset rakk å spre seg i halvannen måned før myndighetene tok ordentlig affære. Legene som først varslet om viruset ble arrestert, og informasjon om utbruddet ble sensurert.

Erklæringen betyr at WHO anser utbruddet som alvorlig, og at de overtar ledelsen i det internasjonale arbeidet mot coronaviruset. Organisasjonen gir formelle anbefalinger til andre land for å forebygge spredning og styrke smittevernet verden over.

Folkehelseinstituttet fortsetter å følge WHOs anbefalinger, foruten å komme med kontinuerlige råd og informasjon til både helsetjenester og publikum.

Et enormt apparat settes i sving over hele verden, tusenvis av mennesker kaster alt de har i hendene og jobber døgnet rundt for å finne svar, løsninger, medisiner og vaksiner. Hvordan kurere de som allerede er syke, men først og fremst finne ut hvordan man skal kunne hindre at friske blir smittet.

For kun få år siden opplevde vi mye av det samme. Da gjaldt det Ebola. Et forferdelig virus som satte en ordentlig støkk selv i oss forfrosne mennesker i nord. Man skvatt kanskje til når man hørte noen hoste på bussen, eller flyet. Kanskje kjente man litt ekstra etter. Kunne jeg allerede være smittet, eller var det noen fare for at jeg kunne bli det?

Nye prosedyrer ble laget, nytt utstyr handlet inn, medieoppslag etter medieoppslag fortalte oss hvor ille dette potensielt kunne bli, men så stilnet det hen. Fokuset. Vi gikk gradvis tilbake til våre faste rutiner, og det dagligdagse tok oss.

Før Ebola var det SARS, fugleinfluensa og svineinfluensa. Vi rynker brynene av bekymring en stakket stund. Vi handler inn anti-bac og lar kanskje være å reise på ferie til de mest utsatte landene det gjelder, men så kommer hverdagen sakte men sikkert tilbake.

Med eventyret om gjetergutten som kjedet seg når han passet sauene i bakhodet, opplever også vi en ulv-ulv-effekt?

Vi ser stadig at det store apparatet som settes i sving virker. Til slutt.

De siste femti årene har verden opplevd en voldsom globalisering. Aldri har avstanden fra Wuhan til Indre Salten vært kortere. Vi nyter å reise, oppleve, suger til oss inntrykk og kunnskap om andre nasjoner, steder og folk.

Og mat.

Vi spiser oss, mer eller mindre bokstavelig, gjennom ferier og reiser. Matmarked i Roma. Streetfood i Mexico, København eller i Shanghai. Fantastiske retter og smaker. Men Mattilsynet har kanskje ikke hatt tilsyn på akkurat denne gaterestauranten på en stund?

Er det slik at viruset fra Kina er baksiden av medaljen?Har alle virusene og pandemiene blitt selve hverdagen? Noe vi etterhvert har vennet oss til?

Mennesker glemmer fort. Heldigvis. Kun få år etter terroranslag i Tyrkia, et yndet feriemål for oss nordmenn, så reiser vi tilbake. Alt det ubehagelige er glemt, og vi føler oss trygge nok til å satse på nye avslappende dager på behagelige solsenger.

Terror er kanskje ikke den beste sammenligningen, men det er på en måte noe vi kan forstå. Vi klarer til en viss grad å vurdere risiko. Hvis vi bare unngår å dra til risikofylte områder, så klarer vi oss nok, tenker mange.

Et virus er imidlertid noe ganske annet. Virus er enda mer uforutsigbart. Eksempelvis kan det ta tid fra smitte til symptomene kommer, og noen virus endrer seg. Før vi vet ordet av det dukker coronaviruset opp her hos oss.

Like raskt som smitten spredte seg fra et dyr til et menneske, tilpasset det seg nok til å kunne smitte fra menneske til menneske. Med et ble avstanden fra Wuhan til Fauske veldig kort.

Det gjenstår det bare å se hvor stor trusselen av nok et virus er for oss her oppe i nord. Sannsynligheten taler for at de fleste av oss står han av.