Her lages det flotte løyper til Kobberløpet

Klokka 08.35 onsdag satt jeg klar i maskinen sammen med løypeprepper Eirik Godtfredsen. Klar for en runde rundt årets Kobberløpstrasé.

Vi startet ikke på startsletta som i år er på Jakobsbakken, på den såkalte Vaffelkak-tjønna.

Vi startet ved Skihytta, og for en dag vi hadde valgt oss.

Sola strålte fra en komplett skyfri himmel. Ikke et vindpust rørte trærne og Sulisfjellene lå mektige og hvitkledde.

Eirik jobber til vanlig i SKS, men som en del av sponsoravtalen med Kobberløpet er han frikjøpt en god del timer i dagene opp mot skirennet for å sitte i tråkkemaskinen, mens Mona Mosti, Andreas Mosti og Thor-Åge Jensen, som normalt også kjører løyper er opptatt med andre oppgaver i forbindelse med rennet.

Normalt kjører Eirik på dugnad og vil ikke høre snakk om betaling.

- Det ser jeg på som avtalebrudd hvis det skulle skje, flirer han - men slett ikke uten alvor.

Kobberløpet eier maskinen, Fjellfarer står for kjøringa og kommunen bidrar med diesel.

Han har lange dager, men synes det er fint.

- Det blir mye radio. NRK Nordland er min venn på morran, og i tillegg til radioen så har jeg noen spillelister med musikk jeg liker. Noen ganger nyter jeg bare stillheten. Det kan være magisk det også, sier han.

Vi er på vei opp mot Jakobsbakken, der start og mål er i år. Vi følger altså nå innspurten av løypa. Det er bred fin trasé, litt kupert og passe svingete. Foreløpig er den uten spor.

- Spor settes natt til lørdag slik at de er nye og fått satt seg litt til rennstarten, sier han.

På sine hundrevis av timer i maskinen blir det en god del observasjoner av dyrelivet i fjellet.

- Spesielt på morgenen kan man se hare. Jeg har sett ryper og rev, en og annen rein og nå er vårfuglene kommet. Spesielt fint er det å se svanene i Stilla, sier han.

Etter en runde på Jakobsbakken setter vi kursen innover i løypa. Når vi kommer til Såki settes kursen ned mot isen, men løperne skal slippe det lange flate og kanskje litt kjedelige partiet rett over isen.

Løypa snirkler seg istedet langs land, og dermed kan publikum sitte utenfor hytter eller naust og komme tett på løperne. Skulle det bli vind så får løperne mer ly enn midt ute på isen.

Klokka 10.04 passerer vi skiltet med Saltdal kommune på. Litt senere, i Stor-stilla, venter svanene på oss. De sitter på isen og tar livet med stoisk ro mens strålene fra vårsola varmer dem og smelter isen rundt dem.

Vi stopper for å filme litt og da dukker det opp en skiløper - i shorts! Ja, for så fint var været på onsdag. Lunsjen inntok vi Tjorvi og gradestokken utenfor hytta der viste 23 grader i sola.

På veien tilbake er det flere steder traseen er litt smal. Det fikses ved å flytte litt snø ut i kantene. Der skal den få ligge litt og sette seg.

- Hit skal jeg tilbake enten senere i dag eller i morgen for å jobbe videre. Timene går fort som du ser, men jeg kan ikke ha det mye bedre enn dette, smiler han.

Når han er ferdig og løypene klare, så er det flere steder de er flatere, slettere og ikke minst bredere enn veien i seg selv er på sommerstid.

Eirik har kjørt tråkkemaskin som del av førerteamet i Fjellfarer siden 2015. Det var da de overtok løypekjøringen i fjellet.

Klokken viser 12.36 når vi ser skiltet med Fauske kommune på på veien tilbake.

Vi må tilbake, blant annet for å fylle diesel. Journalisten hopper av på samme sted jeg gikk på. GPS´en viser 31,1 kilometer tilbakelagt i løpet av fire timer 41 minutter og 41 sekunder. Vi har riktignok tatt oss pause for lunsj og noen stopp for enten å frese, skuffe eller planere. Men det går ikke fort.

- Er det perfekte forhold i snøen legger vi spor i rundt 12 km/t. I dag har vi jo kjørt saktere veldig ofte, så det tar tid dette, sier Eirik, men klager aldri over lange dager.

- Jeg er opptatt av å gjøre en god jobb. Jeg bruker å si at jeg synes det er greit å være nest best. Man må alltid strekke seg etter noe, det er alltid mulig å bli litt bedre, sier Eirik Godtfredsen.

At han og de andre løypekjørerne i Fjellfarer er gode kan i alle fall alle som går på ski i Sulisfjellene skrive under på.

Og de som skal gå Kobberløpet kan bare glede seg. Etter en tur rundt hele løypa kan jeg skrive under på at det blir et smellvakkert skirenn!