Serie-kakebakeren med det store hjertet

Den kommer snikende. Som et par sympatiske fotformsko. Duften. Duften av noe søtt. Duften av noe godhjertet. Alt i det en setter føttene i første etasje av trappeoppgangen kommer den snikende. For hvert trappetrinn på vei opp i andre etasje blir den søtladne eimen merkbart mer markant.

Utenfor inngangsdøren der Svetlana, mannen og de tre ungene bor forsvinner all tvil. Det er innafor her det skjer. Det er her det bakes. Eimen av livets søteste ingredienser avslører at... jo da, det bakes nå. Akkurat nå.

- Hei hei. Velkommen. La meg ta jakka di. Jeg holder på her inne. Dette er bakerommet mitt, sier Svetlana Egorova. 36 år. Fra Moldova. Hun har holdt hus med flokken sin på Fauske i seks år. I hjemlandet jobbet hun som tannlege. I det nye hjemlandet er det Goman-bakeriet på Fauske som har gleden av å nyte hennes milde vesen i det daglige.

- Jeg jobber på Goman og jeg har en god mann, humrer Svetlana, åpenbart godt fornøyd med avlevering av de ti ordene.

Konditor-drømmen

Selv om hun savner det å kunne fikse tenner, så fikser hun fint tanken på dagene med jobb sent og tidlig for bakeriet.

- Det vil være ganske krevende å få ordnet godkjenning som tannlege i Norge, så jeg har mistet litt av motivasjonen for akkurat det. Men det er helt ok. På bakeriet jobber jeg blant annet med pakking og klargjøring av brød som skal ut til butikkene. I drømmene mine svinser det rundt tanker om å få praktisere litt som konditor, så vi får nå se hva framtiden måtte bringe med seg.

Sier alltid nei

De fargerike og antakeligvis nokså kalorispekkede kakene til Svetlana har nær oppnådd en slags kultstatus på Facebook. Via siden Sweet day velger annenhver uke ut noen som kan se fram mot å sette tennene i en av 36-åringens kreasjoner.

- Det er noen har spurt om jeg kan selge kaker. Det sier jeg alltid nei til. I stedet lager jeg de kakene jeg vil, og så gir jeg dem bort. Og det virker da som folk blir glad for det, sier Svetlana, med et beskjedent smil til.

Vil ikke ende som "ballong"

Kakebake-lidenskapen kom snikende for omlag fem år siden. De første kakene hun skrudde sammen var hun ikke veldig imponert over selv.

- Ha ha, jeg var ikke det. De var ikke så veldig gode. Synes jeg selv da. Selv om de som fikk smake sa noe helt annet. Jeg har nok kommet meg siden det. Nå går det mye tid til kakebaking. Ungene mine synes nok det går vel mye tid. Men sånn blir det, for når jeg har bakt én kake er det jo veldig fristende å bake en til.

- Men hva er dette med at du gir bort kakene? Har du et hjerte av gull marinert i from godhet?

- Det vet jeg nå ikke, men jeg synes det er veldig fint å glede noen. Bare gjøre det uten at det ligger noe mer enn det bak. Spesielt den siste tida, med korona, så tenker jeg dette har kunnet være et lyspunkt for noen. Og når andre blir glad, ja da blir jeg glad, sier Svetlana, som selv ikke tyller i seg veldig mye av sine egne kaker.

- Jeg kan jo ikke spise så mye av dette her. Da blir jeg jo som en ballong før jeg aner ordet av det, sier kakebakeren med et lunt smil.

Gjør som i barndommen

Som 36-åring gjør Svetlana egentlig mer eller mindre det samme som den ti år unge Svetlana gjorde.

- Jeg ga til stadighet godteri til barna i gata, for jeg likte å gjøre dem glad. Mamma sa at jeg ikke måtte fortsette med det for å få venner, for de ville de kanskje etterhvert bare leke med meg fordi jeg ga dem godteri.

- Hvordan blir det med nye venner med den stadige utdelingen av de mest fargerike kaker her på Fauske?

- Ha ha, det blir vel så som så. Men så er det da ikke derfor jeg gjør det. Jeg får mer enn betaling nok ved at folk blir så glade for å være de som trekkes ut til å få en kake.

Ingen sluttdato

Svetlana har ingen plan for hvor lenge hun skal holde fram med å skape lyspunkt i folks liv ved å donere bort kaker.

- Hva heter det? Never change a winning team. Dette er artig å holde på med nå, og da blir det sånn. Jeg trives med det, og holder på så lenge det er gøy å glede. Jeg mistenker at det vil være ganske lenge.