Raljering på internett

Grunnen til det var nok et bevis på at det å forsøke seg på litt lett satire og sarkasme på nett, det er jevngodt med å skjære av seg sitt eget hode med en sløv smørkniv. Det kan høres lett komisk ut i utgangspunktet, men realiteten er et smertefullt og lite delikat resultat.

For å provosere, så må man nødvendigvis være emosjonelt engasjert i noe. Og det er svært lite som engasjerer så mye som fotball på det følelsesmessige planet.

Det er noe vakkert over den harmen og de utrolige motsetningene ballspillet kan få fram i oss. Om man til vanlig er verdens beste venner, så kan det å komme inn på hvem man heier på i en fotballkamp være nok til å drepe alt vennskap for de neste 90 minuttene. Om det sitter dypt, så kan det sikkert vare litt lenger enn det også.

Eller, som i mitt tilfelle, gode 30 år og vel så det.

For i seiersrusen over at Bodø/Glimt hadde sikret sitt andre seriemesterskap på rad i eliteserien, tok en gjeng med fans fra Fauske lett overtenning og heiste det gule Glimt-flagget til topps i flaggstanga utenfor rådhuset.

Da ble jeg lettere provosert, og bestemte meg for å skirve et harmdirrenede innlegg om historieløshet og Glimt-hat fra Fauske. Men jeg passet på å smøre ekstremt tykt på, slik at det ikke var noen tvil om at dette var en raljering som ingen trengte å ta seriøst.

Vel Simonsen, du skal ha for forsøket. Eller, egentlig ikke det engang.

For den gemene hopen der ute var overhodet ikke villig til å se noe som helst morsomt med at jeg hater Glimt etter at de framsto som litt i overkant høye på seg selv for en evighet siden.

Avisa Nordland kastet seg rundt, og med det var en sint fauskeværing øverst på nettsida, men armene i kors og krevde at ”noen må ta sin hatt og gå” over det som hadde skjedd.

Jeg hater å være den som heller malurt i det som ble referert til som ”krenkefesten”, men ikke engang jeg er så korka at jeg forlanger noens avgang fra hva enn de måtte inneha av posisjoner på grunn av det mest omtalte flaggstuntet siden lille Ida kunne se helt til Mariannelund.

Men én ting er sikkert, sjelden har man sett et bedre eksempel på at fotball og følelser virkelig får blodtåka fram hos alle som har et snev av engasjement i saken. Det hele bikket nesten over i noe en sosialantropolog skulle satt tennene i.

For det er ingen tvil om at når det kommer til det å forsvare valget man har tatt om hvilket fotballag man heier på, da kastes hanskene. Så på mange måter kan man fastslå at både mine følelser og VELDIG mange andres reaksjoner, viste hva som var hele poenget med kommentaren.

Fotball er følelser. Lokalfotball enda mer. Som det sies, kjærester, samboere og ekteskap kan komme og gå. Men fotballaget man har valgt seg, det bytter man aldri ut.

Selvsagt er det imponerende av Glimt å ta seriegullet. Faktisk enda mer i år enn i fjor. å gjenta suksessen fra i fjor til tross for salg av flere av de største stjernene, er ikke noe annet enn en sensasjon.

Men det kommer jeg selvsagt aldri til å innrømme, i og med at Sprint selvsagt er
det eneste fotballaget i Salten det er verdt å
heie på.