Parterapi

Høstens store happening på NRK-tv er neste sesong av «Parterapi». Komikeren
Kevin Vågenes har underholdt oss i vår med første sesong av komiserien som har tatt
Norge med på en hysterisk morsom reise i samlivets mer eller mindre (u)hyggelige sider.

Vi har flira oss i hjel av Kjell-Simen uten egen vilje, Kenneth som er notorisk utro, Gaute som er kjendisstylist natt og dag, Maiken som er tidenes mest passivaggressive og sist, men ikke minst Sara Eline, bloggeren som ingen forstår hvordan har det fordi vi ikke veit nåkka om ho.

Kevin Vågenes selv sier han har brukt kjendiser innen politikk og underholdning som inspirasjon når han har laget karakterene. Jeg mener helt klart at vi alle kan finne trekk hos dem som vi kan relatere oss til, uten å være kjendiser.

Det er et C-moment å stå i et parforhold. Vi skal fungere sammen med et annet menneske 24-7. Vi skal være tolerante, overbærende, tålmodige, generøse, tillitsfulle, mestere i kommunikasjon, enige om barneoppdragelse, være ærlige, uredde, smarte, vakre og sexy, uselviske og vi skal for all del ikke være sjalu!

Hverdagen går forbi som et godstog og stopper ikke opp og spør hvordan du har det. Det gjelder å holde seg fast i svinger og nedoverbakker og nyte utsikten når den plutselig dukker opp. Det gjelder også å klare å sette pris på de fine partiene på reisen. Det er ikke alltid vi ser de når vi reiser den samme strekningen hver dag.

Virkeligheten er heller at vi er utålmodige, fordomsfulle, misunnelige, snever-
synte, egoistiske, sjalue, redde, nervøse, kontrollerende, selvsentrerte, uflidde og noen ganger bare rett og slett sure fordi vi er slitne, sultne, har sovet dårlig og barna og jobben tar all tid.

Poenget mitt er at det er hardt arbeid å være i et parforhold og det er det samme om du har 2 eller 20 år med partneren. Vi har alle hverdager. Derfor flira vi så mye av Parterapi. Vi ser at det ikke bare er vi som har det sånn og vi kjenner oss igjen.

Ta for eksempel noe så trivielt som manflu og hva det kan føre til. Når Mannen i huset får manflu er det stakkars oss. (Jeg skriver Mannen med stor M fordi han elsker å slå seg på brystet å si: - Mye Mann!) Det ynkes og sukkes og det mumles noe om at - no er det så jævlig at no må vi reng Skogholt. Det er ikke mulig å få Mannen i tale. Han kreker seg på jobb, men detter sammen som en høyball i styrtregn når han kommer heim. Det søves og snorkes, hostes og harkes og det verste av alt; han nekter plent å snyte seg. Jeg kvæles simpelthen av surkling i nesen og halsen og gud veit kor det havna når det hespes opp og inn i stedet for ned og ut.

Da kjennes det ikke ut som at dette mennesket er det vakreste på jord og du simpelthen bare elsker duften av han og nyter den minste ting han sier og gjør. Du har egentlig mest lyst tel å be han om å reis og ryk med manfluen sin! Men så kommer det en liiiten sympatifølelse snikende inn og du ender opp med å egentlig synes litt synd i han. Så er det å trøste og bære og overse alle lyder og snufsing, for du elsker han jo. Du elsker han så mye til du tenker at siden du har vært så på tilbudssiden og stelt og trøsta og alt det der, da må vel han komme med noe i gjengjeld. Så du venter og venter og det skjer liksom ingenting. Så har du bursdag og da tenker du; no! No skjer det! Joda, det skjer at no nærmer elgjakta seg med stormskritt og han er for lengst inni den bobla og det mumles noe om at du fikk jo gave i sommer, så...

Så står du der med brutte forventninger og må for 12 gang høre historien om den sinnssykt bra innskytinga han hadde forrige onsdag. Så tenker du at dette blir jo før galt, han kan jo ikke bare overse deg der du går heime og vasker, tar deg av barn og faktisk sliter hver dag for at han skal ha reine klær og alt det, så du ber om å få en samtale med han. Så spør du han; - har du lagt merke til noe i det siste? - ja, sier han, etter litt betekningstid, - du har vært jævlig sur i det siste!

Det er som sagt hardt arbeid å være i et parforhold. Vi klarer ikke å være supermennesker og vi klarer ikke å møte den andre med tillit og forståelse, tålmodighet og generøsitet. Når vi blir presset og stresset og trøtte og slitne av alt det vi skal mestre i løpet av et døgn, sniker gamle mønster seg inn og det er ofte den som står oss nærmest som får smellen. Det er han jeg blir sint på når noe skjærer seg på jobb. Det er han som får skylda når jeg føler med utilstrekkelig. Det er han som må ta støyten når jeg er syk, nedbrutt eller rett og slett er sårbar.

Det er da jeg ikke skal glemme at det er faktisk da han støtter meg og trøster meg og stiller opp og ordner med unger og dyr sånn at jeg får sove og spise. Så var han ikke så verst allikevel og du tenker at det er lenge til neste manflu (takkogpris!)