- Pappahumor

La oss starte med definisjonen av pappahumor – hentet fra det store internettet:

«Pappahumor er dårlig humor utøvet av fedre med stor selvtillit og medium selvinnsikt. Preget av ordspill og vitser fra barndommen. Repeterende humor. Gjerne munnhell som kan forutses med sekundpresisjon av øvrig familie.»

Og bare la det være sagt – jeg utøver og jeg elsker pappahumor. Og jeg er stolt av det!

Mine barn vet utmerket godt hva pappahumor er.

Kanskje litt for godt.

Min far før meg hadde pappahumor og hans far hadde sikkert pappahumor han også.

Jeg er rimelig trygg på at hvis vi kunne spurt min tippoldefar Andreas Severin Michaelsen en gang på 1850-tallet, så ville han sagt at hans far, Michael Nielsen, hadde en helt elendig form for humor.

Min bror har pappahumor.
Og her er en interessant observasjon; Hans barn himler naturligvis med øynene over hans humor (de er da tenåringer, må vite) mens de ler av min humor. Vi har like dårlig humor, fra samme far, men det er vel noe med at det er ens eget opphav.

En av mine innfallsvinkler til å fortelle vitser, lærte jeg på teologistudiet. Noe av det jeg husker best fra det faget som kalles homiletikk – eller prekenlære – var dette: Gud elsker tyven! Altså – finner du noe bra, så bruk det. Jeg stjeler villig vekk vitser som jeg hører eller kommer over og forteller dem når anledningen byr seg. Ikke som om de var mine egne oppfinnelser, naturligvis men det er veldig greit å ha et lager liggende av vitser som noen andre har funnet opp.

Den definitive favoritten er ordspill. Jeg elsker å leke og tøyse med språket. Det er vel kanskje ikke en overraskelse for veldig mange hvis jeg nå benytter anledningen til å stå fram – eller komme ut av (preste-)skapet. Jeg lider av spillegalskap. Mer presist, ordspillegalskap. Eller… jeg lider jo ikke av det.

Jeg nyter det i fulle drag. Om alle rundt meg nyter det like mye? Sannsynligvis ikke. Men jeg tråkker ikke på så mange tær, så da får det være.

Ordspill er – i de aller fleste tilfeller – en veldig uskyldig, og etter min mening veldig bra form for humor.

Det er kanskje ikke så rart at jeg har forelsket meg i den kategorien humor. Når jeg har vokst opp med å høre på Øystein Sunde – og etter hvert også Halvdan Sivertsen. Der har du altså to ordspillgeneratorer som er evnet til å inspirere en lett påvirkelig ung mann ganske godt. Halvdan Sivertsen – av mange regnet som en av Norges beste stand-up-komikere – spiller vel like mye på ord som han spiller på gitar.

«Værsjuk som en brunstig sau» er en av favorittene. Og når han står på scenen og snakker om mannfolk som er i dårlig humør fordi de har kjøpt så dyr båt: «Det kalles saldomasochisme og det svir på pungen».

Jeg ler, jeg lar meg inspirere og jeg stjeler.

Men det gjør han også. Vitser jeg har hørt på stand-up-show fra England på TV, dukker plutselig opp i nordnorsk drakt på scenen med Halvdan. Og sånn syns jeg det skal være.

Og Øystein Sunde – som snakker like fort som han spiller. Og her skal du få et gratis tips: Hvis du ikke har hørt den før – så let opp når Sunde forteller «Soga om Harald Jordfreser» på youtube. Historisk og hysterisk om Olav den Deilige, Harald Hårføner og Mitsubishi-indianerne hvor to av konene til høvdingen het henholdsvis Løpende Utgifter og Dundrende Hodepine.

For meg har utfordringen opp igjennom årene vært timing. Tid og sted er ikke uvesentlig når man skal (prøve å) være morsom. Det viktigste er kanskje å vite når man skal si absolutt ingenting. På jobb som prest er det ganske mange anledninger til å la være og fortelle vitser. Men av og til må jeg bare. Så når jeg skal be folk om å huske og slå av mobiltelefonene, så sier jeg: «Og dere vet hva vi sier om mobiltelefoner i kirka; A’ me’n!».

Så tilbake til pappahumoren (eller kanskje jeg allerede var der). Den er vel kanskje først og fremst forbundet med påtatt latter eller med ytterst flaue tenåringer. Men jeg tror det er mye å vinne på å venne dem til den humoren allerede fra de er små. Jeg føler jo av og til at jeg har lykkes godt som pappa.

Når en av ungene mine sier «Pappa – vet du ka favorittmusikken til musa e? Ostepop!!» Da kjenner jeg at det varmer godt i hjertet.

Men jo eldre de blir, desto oftere kommer himlingen med øynene over pappa som prøver å være morsom. Men da er det viktig å ikke gi seg. Jeg fortsetter gjerne helt til jeg har oppnådd det jeg vil.

Den beste reaksjonen jeg kan få på en vits er panneklasket. Når den andre slår hånda si i panna, rister på hodet, men likevel ikke kan la være å smile. Eller når ungene himler med øynene og sier oppgitt «Pappaaaa».
Det er sånne øyeblikk jeg lever for.

Det får de bare leve med.