På ville veier

Jeg satt i et hjørne av det firkantede rommet med kaffen, rundstykket og avisen.

I hjørnet rett ovenfor meg satt en ung kvinne med øreklokker og ledning koblet til mobilen. Hun snakket med noen.

I hjørnet skrått over rommet til høye satt en ungdom sammen med en eldre dame, kanskje bestemor. De skravlet og koste seg, etter alle solemerker.

I det siste hjørnet satt en sportskledd kvinne. I tillegg til å prate ustoppelig i mobilen gestikulerte hun på en måte som fikk meg til å tenke at hun alltid var på farten.

Fram fra glemselen hørte jeg inni meg det gamle refrenget «må, må, må skynde meg å nå, nå.. siste bussen hjem » fra en eldgammel grand prix låt.

Det var lunsjtid og jeg skulle bare spise litt før jeg gikk videre. En legger jo merke til ting enten en vil eller ei. Det er lett å bli nysgjerrig.

Alle snakket. Lydene samlet seg til et surr som gjorde at det meste av praten ved borden ble privat. Likevel fant enkelte ord og lyder veien gjennom støyen og fanget oppmerksomheten min.

Vi kan ikke bruke så mye tid på noe med så lav inntjening, sa den sportskledde. Det er iallfall det jeg tror hun sa. Men det er som kjent lett å tro det man vil tro.

Så lite skal til for at jeg laget meg en ide om en presset business eller en jakt på lett-tjente og store penger. Beklager, fikk jeg også med meg og justerte kjapt bildet mitt i retning av et kundeforhold.

Den eldre kvinnen brøt plutselig ut i en rungende latter og tok all oppmerksomheten for en stund, uten av vi andre fikk del i det morsomme.

Bare latter og smil borti kroken. Jeg merket at jeg automatisk dro på smilebåndet. Det er forresten ikke så rart. Det sies at latter er smittsomt.

Men hva lo de av? Jeg tenkte kjapt mye tull om det. Og lo litt inni meg.

«Operasjon» var ordet som trengte seg på fra det siste hjørnet.

Det er mulig at fantasien min lett trigges, men hva ville du tenkt når operasjon er det eneste ordet du ikke kan unngå å oppfatte?

Jeg smakte på ordet. Kjente blodsmaken, og merket at spenningen og pulsen steg.

Akkurat da, plutselig , spratt den sportskledde opp og for fordi meg og ut. Jeg fikk med meg at hun hadde hvite joggesko med noen rosa innslag. Hvorfor i all verden merket jeg meg det?

Jeg satt igjen med et bilde av at jeg hadde sett snurten av den fremadstormende nye type forretningskvinne. Virvelvindvarianten! Så fort kan en idé om andre dukke opp. Helt sikkert bare tull.

Hva med damen med operasjon?

Jeg roet meg ned og fant ut at hun godt kunne være trøstende og støttende til en som gruet seg til et nært forestående kirurgisk inngrep.

Det roet seg et par sekund før det tok av helt av borti natta.

Jeg så for meg at hun ble en prikk lik, men mørkhudet utgave av seg selv. Kanskje helt svart til og med. Hun sa operasjon på en sint måte, flakket med blikket og oppførte seg på en måte som trigget min mistenksomme fantasi.

Jeg kjente suget mot fantasier om terroroperasjoner og lyssky planlegging. Et trusselbilde! Ble skremt. Av meg selv.

Hva i huleste, sa jeg halvhøyt så ingen hørte det.

Slutt med det der! Jeg så meg rundt. Hva tenkte de om meg?

En enslig taus gubbe bak en avis i et i hjørne på en liten kafe.

Kanskje de så en ensom minstepensjonist som hadde sin ukentlige utskeielse med rundstykke med gulost og svart kaffe på kafe?

Kan hende så de meg ikke i det hele tatt. En stakkar. Men uansett hadde de tatt feil. Akkurat som jeg gjorde av dem.

Vi lager oss forestillinger, og de kommer fort.

Det er fint – fordi de kan bidra til økt interesse for medmennesker, gode historier og bidra til selvinnsikt.

Men de kan lett føre en på ville veier også. For noe blir sittende igjen og finner næring et sted i og rundt en selv. Blir til tanke, urimeligheter og fordommer.

Men OK, la oss dyrke fantasiene som noe positivt.

Tenk om kvinnen i det første hjørnet snakket med kvinnen som tigget utenfor nærbutikken. De hadde blitt kjent og vår dame fikk høre om magebesværet hun slet med. Siden hun var operasjonssykepleier ble hun mistenksom og hjalp henne til legeundersøkelse. Det ble avklart at det var behov for operasjon. Den fremmede var livredd og hadde bare damen i hjørnet på kafeen å rådføre seg med.

Og den effektive damen? Kanskje jeg hørte feil? Kanskje hun sa «tenk å bruke så mye tid for å få så lite igjen for det?»

Og at det var en velegnet replikk siden hun var personlig trener for en overvektig ung mann som ønsket å bli slankere, brukte timer på trening, men hadde et kosthold som ødela det meste av treningseffekten?

Kanskje hun løp av gårde ( aha: derfor hvite joggesko med rosa innslag) fordi øyeblikket var inne for å møte ham, lage en ny diettliste, justere spisetidene og finne ut hvordan programmene kunne følges?

At hun fant det avgjørende øyeblikket som kunne endre en hele hans livsstil!

Fantasi er en fin ting. Det kan få en til å tenke over alt en ikke vet med sikkerhet. Det blir en klokere av.

Samtidig som det reduserer skråsikkerhet og kan gjøre kjeften litt mindre.

Men den beste måten å finne ut noe på er jo å snakke med folk.

Og da mener jeg snakke ordentlig med øyekontakt!