På tokt i Beiarfjorden en regnværsdag

Tar en med Nordfjorden og Beiarkjeften kan en legge til ytterligere 15 kilometer. Fjorden er en såkalt terskelfjord, der minste dybde ved innløpet er rundt seks meter og over 200 meter inne i fjorden.
Turen skulle for vår del gå fra Tvervik, innom grendene på nordsiden, ut til Evjen og tilbake, i underkant av 40 kilometer tur-retur.

Ved ankomst Tvervik lå allerede båten klar ved kai. Skipper Trond Johansen med sin MS "Sjøsprøyt" skulle stå for transporten. Han ønsker oss velkommen om bord med en kopp kaffe, og forteller litt om båten og fjordfarten. Båten ble innkjøpt brukt fra Hvaler i Østfold og er på 30 fot med to motorer, hver på 200 hestekrefter. Toppfarten er opp i mot 25 knop. MS "Sjøsprøyt" kan ta tolv passasjerer.

Så er alt klart for avgang. Skipper Trond demonstrerer redningsvestene og nevner også at det er en flåte på taket. Det kastes loss, båten bakker ut, gjør en sving og setter kursen utover fjorden. Turtallet økes og snart suser vi bortover vannflaten i tjue knops fart. Hu-hei hvor det går! Vi legger bak oss en fet kjølvannstripe.

Anledningen til at Trond Johansen startet opp med skyss- og taxibåt var nedleggelse av lokalbåtruten på Beiarfjorden sist høst. Det var fortsatt behov for sjøverts transport på fjorden. Ved påsketider i år startet han derfor opp med skyssbåt i samarbeid med Beiarn kommune og Ytre Beiarn Velforening.
Skyssbåten har base på Kjelling og er fast tilgjengelig. Trond Johansen synes det har vært greit med oppdrag så langt i sesongen.

Snart passerer vi noen av de fraflyttede gårdene, blant andre Sandvik, Nordland og Øines som ligger vakkert oppover fra sjøkanten på fjordens nordside. Her bodde og levde det i sin tid mange mennesker.
Hus og område holdes fortsatt i hevd av eierne eller deres etterkommere. Folkeliv er her fremdeles, mange tilbringer store deler av sommeren i barndomshjemmet. Et grendehus beliggende på Øines er i god stand og blir relativt ofte benyttet til ulike feiringer og andre formål.

Vi har snakket med Arne Jon Øines. Han er selv født og oppvokst på Øines og tilbringer gjerne sommeren på heimplassen. Han kan fortelle mye fra den gang grendene på nordsiden fremdeles var bebodd. I hans oppvekst var disse grendene et levende samfunn med 50-60 mennesker og med egen folkeskole helt frem til 1968.
Til midt på 60-tallet var det kun et sted det var telefon, med kabel i sjøen fra Svartnes på andre siden av fjorden.

Nevnes kan også at innbyggerne på Øines/Nordland var de første i Beiarn som fikk elektrisk strøm. Like etter andre verdenskrig var folk derfra på besøk til Oldereid i Skjerstad og fikk se et kraftverk i drift. Dette inspirerte dem til å anlegge et eget kraftverk i Nordlandselva. Kraftverket hadde likestrømsgenerator og begrenset kapasitet.
- Dette anlegget hadde vi strøm fra helt til 1960 da vi fikk strøm fra Sjøfossen Kraftlag i Gildeskål, forteller Arne John Øines.
Han forteller også at åttringen som står på Beiarn Bygdetun ble benyttet ved ekspedering av lokalbåten fra Bodø for grendene på nordsiden.

Det fortelles at når fiskerbonden om våren vendte hjem fra Lofotfisket var han alltid innom grotten ved Likvikodden for å se hvem som hadde gått bort om vinteren. En kan tenke seg at det var en stor påkjenning og spenning omkring dette besøket.

Med manglende kommunikasjoner var selvfølgelig resultatet gitt for disse grendene, og fraflytting ble det uunngåelige resultatet.
Snart ligger de fraflyttede gårdene bak oss og vi nærmer oss en odde som stikker ut i sjøen. Båten legger bi og bakker inn i en liten vik på yttersiden av odden. Innerst i vika skimter vi inngangen til en grotte.

Trond Johansen forteller at i gammel tid, før det ble reist kirke i Beiarn, måtte kirkelige handlinger foregå i Gildeskål. Veien dit var lang og foregikk med båt når dåp, bryllup og begravelser skulle forrettes. Om vinteren når fjorden var islagt og umuliggjorde båtfart var det vanskelig, for ikke å si umulig å komme til kirke helt ute i Gildeskål.
- De som gikk bort gjennom vinteren ble transportert over isen og frem til Likvikodden som stedet her ute i fjorden kalles. Her ble bårene satt inn i grotten etter at de var merket med navn. Her ble det så en midlertidig hvile før bårene ble ført til vigslet jord ved Gildskål kirke når sommeren kom.

Ferden går videre, om litt saknes farten og det er tid for nye bilder som skal tas.
- Nå er vi ved et kunstverk, sier Trond Johansen.
Og ned fjellsiden går det et farget bånd, helt til sjøkanten. Det er kunstverket "Spor av tid - en helleristning i Beiarn" av Beiarns egen kunstner Kurt Edvin Blix Hansen.
En opplevelse å se kunstverket in natura. Og som alltid med moderne kunst ble det også her en del debatt for og i mot da kunstverket i sin tid ble "avduket".

Vi suser videre og har i vente et flott naturfenomen i følge vår hjemmelsmann. Rett forut på babord side dukker det frem et blankskurt berg med en rekke fordypninger.
- Dette er Nord-Europas største samling av jettegryter. Her kastet fiskerbonden i sin tid en liten verdigjenstand oppi på sin tur til Lofoten; det skulle bringe hell og lykke under fisket og ferden" forteller skipper Trond.