På husbesøk med nattverd

Et lite bord er dekket med hvit duk og tente lys. Det står tre små kalker, en liten flaske vin og et sølvfat med oblater, hjemme i stua til Ingrid Larssen i Moen. Alt er på plass for nattverd.

- Dette er Jesu legeme, sier sokneprest i Fauske Dirk T. Gieselman og gir oblaten til Ingrid Larssen, før han tømmer vin over i kalken, eller begeret. Menighetsrådet har for lenge siden bestemt at det skal være alkoholfri vin i Fauske kirke.

Fauske kirke er virkelig på tilbudssiden. Da kirkegjengeren fikk problemer å komme seg til kirke, dro kirken like godt ut til kirke

gjengeren, i dette tilfellet 97-åringen. Det ble en andektig og fin stund hjemme i stua i Moen med mye sang etter den korte andakten som soknepresten holdt. Mange salmer som Ingrid kjenner godt, fylte stua.

Kristen tro henter kraft og fornyelse i kirkens rom, i gudstjenestelivet og i natt-verden. Ordet nattverd betyr kveldsmåltid, og måltidet ble tidlig en sentral handling i kirken. Det er en bibelsk sannhet og et viktig element i kristenlivet å ta nattverd i hjemmet, gjerne i forbindelse med et måltid.

Ettersom det er en hellig handling som Jesus har innstiftet, kaller vi nattverden et sakramenti tillegg til at det er et nådemiddel, altså noe som formidler Guds nåde.

Kirken alltid vært viktig har for Ingrid. Ringen var på mange måter sluttet for henne da hun flyttet tilbake til Fauske, stedet hun forlot 40 år tidligere. - Kirken har alltid stått mitt hjerte nær og da jeg kom tilbake ble Fauske kirke også min kirke. Der ligger min mann gravlagt, der forventer jeg også å bli gravlagt, forteller Ingrid Larssen.

Etter at hun kom tilbake til Fauske tidlig på 80-tallet og bosatte seg i Moen sammen med sin mann, ble hun engasjert i kirken. Ingrid ble aktiv i menigheten og var med på eldretreffene på menighetssenteret. I åtte-ti år ledet hun disse treffene som stadig ble mer populær.

- Vi måtte flytte inn i storstua, for det kom stadig flere når vi samlet oss på menighets-

senteret.

Bare dager før dette intervjuet ble gjort, hadde Ingrid Larssen vært til stede på eldretreff på menighetssenteret. - Det var Eva Jensen som sørget for at jeg fikk være med på eldretreffet sist. Hhun kom og hentet meg, noe jeg satt stor pris på.

Ingrid Larssen var den siste person som ble født på Hellarmo i Sjønstådalen i 1923. Hennes far var banemester på Sulitjelmabanen. Da hun var 11-12 år gammel flyttet familien fra Hellarmo til stasjonsbygningen i Sjønstådalen. Ei bygning som står den dag i dag.

Hun forteller at på den tiden fikk hun et forhold til Sulitjelma kirke. Der ble hun døpt og konfirmert.

- På et møte i Kristelig Ungdomsforbund i Sulis i 1942 fikk jeg min tro på Jesus, som har fulgt meg resten av livet. I 1944 flyttet hun til Sandnessjøen for å gå sykepleieskolen.Hun forteller at denne avgjørelsen ble tatt da hun var vitne til ei stygg trafikkulykke i Fauske sentrum, der en motorsyklist og en bilist kolliderte. Det var etter den ulykken hun bestemte seg for å ta utdanning som sykepleier.

Hun kom til Sandnessjøen i 1944 som var sterkt besatt av tyske soldater, på samme måte som en rekke andre steder i landet under siste verdenskrig.

Det ble tre år med utdanning og i løpet av denne tiden møtte hun den som skulle bli hennes mann, Otto Loin Larssen. Han var ppprinnelig fra Mefjordvær i Senja og arbeidet for Kristelig Ungdomsforbund med hele Helgeland som distrikt.

I 1948 giftet Otto og Ingrid seg i Sulitjelma kirke. De ble værende på Helgeland hvor de fikk fire gutter. Alle ble døpt i Alstadhaug kirke, som også var Petter Dass sin kirke. Ingrid fikk også oppleve et jubileum knyttet til Petter Dass i Alstadhaug kirke.

Nær 20 år senere flyttet familien til Mo i Rana, hvor Otto var med å bygge opp den nye kirken på Gruben. Han var da ansatt i bispedømmerådet.

Deretter gikk turen til Bodø hvor Otto begynte å arbeide som sekretær i bispedømmerådet, det som i dag er direktørstillingen i bispedømmerådet. Ingrid fikk arbeid som oversykesøster på Bodø alders- og sykehjem.

I 1984 pensjonerte Otto seg fra sin stilling. Det gjorde også Ingrid, og paret flyttet tilbake til Fauske. Her bosatte de seg i Moen, i et hus som de hadde eid helt fra 1979. Det var i denne tiden at Ingrid ble engasjert i menighetsarbeidet i Fauske særlig knyttet til menighetssenteret og eldretreffene.

Av ekteparets fire sønner ble to av dem prester, mens de andre to ble sykepleiere. Olav Arnt Larssen har gått av med pensjon som prest fra Rønvik kirke. Han har også vært prest i Bodin kirke. Leif Roald Larssen har vært prest i Halsa kirke, men er nå prest på Mo i Rana.

Etter at Otto gikk bort mistet Ingrid ikke bare sin mann, men også sjåføren som sørget for at hun kom til kirke og andre tilstelninger knyttet til kirken.

- Det blir helst når noen av sønnene mine er her at det kan blir en tur til Fauske og kirkebesøk. Sist Ingrid var på eldretreff på menighetssenteret kom hun i kontakt med sokneprest Dirk T. Gieselmann i Fauske kirke. Hun beklaget seg at det var lenge siden hun hadde hatt nattverd. - En tid senere fikk jeg telefon fra Gieselmann at han skulle komme på hjemmebesøk til meg for at jeg skulle få nattverd, forteller Ingrid Larssen.

I 2002 da Fauske Menighetsblad Kirkeposten feiret sitt 50-årsjubileum, ble ekteparet Ingrid og Otto Larssen behørig omtalt for deres 18 år i menighetens tjeneste i Fauske.

- Begge to er levende interessert i menighetsarbeid og diakoni. De har deltatt aktivt innen kristenlivet både her i Fauske og der de tidligere har oppholdt seg. - Da de kom til Fauske i 1984 ble de engasjert i menigheten på flere måter Otto som prestevikar og organist, og Ingrid i diakoniarbeidet, misjonsforeningen og kirkeforeningen, sto det blant annet i omtalen av ekteparet.

- Diakonalt arbeid har vært en velsignelse for meg, uttalte Ingrid den gang.

- Jeg føler meg glad og fornøyd etter disse arbeidsøktene, selv om jeg må innrømme at det har vært en del tunge tak. Vi har følt en berikelse ved å få lov til å være med å hjelpe og glede andre, uttalte paret den gang til Kirkeposten.