Rødt kort!

Nemlig EMV, egne merkevarer, som Coop, Rema eller Kiwi selv har produsert og selger under egne merkevarenavn som Xtra, Coop, R, Landlord, Lev Vel, Kolonialen, Änglamark eller First Price.

I begynnelsen var dette butikkjedenes egne billigmerker som ble presentert som et rimeligere alternativ til etablerte merkevarer. Prisen gjorde dem forståelig nok fristende for forbrukeren. Jeg har selv flere ganger valgt utelukkende på pris, det er slik vi er skrudd sammen de fleste av oss. Når jeg nå ser hva det har gjort med utvalget og valgfriheten i norske butikker, så gremmes jeg.

Spesialavtale

Over en periode på noen år har flere og flere, noen ører eller noen kroner billigere EMV-produkter poppet opp i butikkene. Mitt inntrykk er at Coop-kjeden satte inn støtet rundt 2021, da begynte flere og flere kjente produkter fra produsenter uten spesialavtale med kjeden, å forsvinne. Tilbake er coop-kjøttdeig, coop-kaffe og til og med coop-gulrot, eller R-pasta, R-erter eller R-oppvaskbørster. Det er ikke nødvendigvis dårligere produkter, men det er utrolig skummelt for mangfold og for prisene, som jo er noe de fleste av oss bryr oss om.

Fristende

Det ser ut til at strategien er at Coop legger seg prismessig veldig fristende til, flere kroner under konkurrerende produkter fra for eksempel Tine og Gilde, for så å øke prisene etter de har fått «kloa» i forbrukeren.

Da dette etter hvert ble for tydelig, og tanken bak var jævlig dårlig gjemt, så fikk vår familie behov for å se andre steder for våre daglige innkjøp. Alternativet ble Rema, som til tross for medlems-ditt-og-datt likevel var billigere enn Coop, og fortsatt så ut til å ha litt mer mangfold i hyllene sine samtidig som prisene var litt mer forutsigbare.

Avhopping

Rema hadde tidligere bæsja på leggen ved å stenge ute lokale helter som Mack fra sortimentet, men ble nå altså tatt inn i varmen på vår hjemmebane som en protest mot EMV-kjøret til førnevnte «medlems»-bedrift. Hadde Rema hatt økologisk melk, så hadde vår familie gjennomført en helhetlig avhopping som følge.

Det tok dog ikke mange månedene på grønnere beitemarker, før det ble tydelig at også Rema ville ha en større del av EMV-kaka. Her er det nå EMV-en R som råder, og som igjen gjør at sortimentet tilsynelatende skrumper inn.

Studiosystemet

Men hvordan kan det være lov, i et konkurransemessig øyemed, at de som står for produksjon (spesialavtaler med produsentene) og distribusjon, også står for salg? Finnes det ikke regler for sånt?

En parallell er da USA fikk en ledende posisjon i filmindustrien i mellomkrigstiden, og det såkalte «studiosystemet» utviklet seg i Hollywood. Wall Street-finansierte produksjonsselskaper, som Metro-Goldwyn-Mayer, Warner Brothers og Twentieth Century Fox, kontrollerte flere nivåer i produksjonssystemet. De hadde både skuespillere, regissører, fotografer og andre filmarbeidere på lønningslisten. Det var selskapenes ledelse som bestemte hvem som skulle jobbe med de ulike filmene, og om noen skulle «lånes ut» til andre selskaper. produksjonsselskapene eide også de fleste distribusjonsmidlene og ca. 80 % av kinoene. Senere ble det av konkurransehensyn forbudt for selskapene å eie også visningsstedene, og systemet fikk seg et skudd for baugen.

Ulovlig

Spørsmålet er, burde det også i Norge være regler som gjør at en aktør kan eie hele næringskjeden? Da de, som alle disse eksemplene har vist, i størst mulig grad vil forsøke å fortrenge konkurrentene. Noe som fører til langt mindre mangfold for deg og meg, og kanskje til og med total kontroll på prissetting. Spørsmålet har vært stilt flere ganger i dagspressen de siste månedene.

På den måten blir EMV for meg det motsatte av MVP (Most Valuable Player) å regne, i det sammensatte laget av produkter som når deg og meg i dagligvarehandelen. EMV rødt kort!