Olivia (15) elsker teater til tross for voldsom sceneskrekk

– Før jeg går på scena konsentrerer jeg meg om å ikke gråte eller kaste opp, men i det sekundet lysene kommer på, kjenner jeg at jeg er klar, sier Olivia Flack Holmstrøm.

– Alt inni meg sier at jeg ikke skal gjøre det, men jeg har bestemt meg for å gjøre det.

Fredag kveld stod 15-åringen på scena i Kulturhuset Utsikten, klar for premiere med stykket "Luciafeiring".

Premiere

– Denne forestillingen er den jeg har følt meg mest trygg på, sier Holmstrøm på premierefesten etter forestillingen.

Det er mange år siden hun første gang stod på barneteaterets hjemmebane på Kulturhuset Utsikten. Da var nervene langt verre.

– I starten fikk jeg anfall før jeg gikk på scenen, skreik og fikk ikke puste, forteller Holmstrøm åpenhjertig.

Siden den gang har hun vært litt til og fra Tøvat-øvingene.

– Men jeg har alltid kommet tilbake hit fordi jeg liker å være her.

– Jeg føler meg så trygg her at det føles rett å spille teater selv om kroppen sier at du ikke skal gjøre det, sier Holmstrøm.

Dumme seg ut

– Hva er det som skremmer deg med å stå på scenen?

– Jeg er mest redd for å dumme meg ut, og det at jeg ikke vet hva folk tenker. Det er jeg forsåvidt også når jeg tar ordet på skolen, og det handler nok om at jeg er redd for hva folk tenker om meg, sier Holmstrøm.

Det skremmer henne likevel ikke fra å prøve nye ting, som da hun i fjor fikk hovedrollen i "Jegertimen" som den slemme "Lena".

– Jeg liker å leve meg inn i roller, men ikke den rollen, fordi jeg ville ikke at de andre skulle tro jeg var slem, forklarer Holmstrøm.

På øvinger forsikret hun alle stadig vekk om at hun slett ikke tenkte alle de slemme tingene som ble sagt.

– Jeg beklager, beklager. Det bare står i manuset at jeg skal si det sa jeg til de andre, sier Holmstrøm og ler litt av seg selv.

Fikk det til

På en av øvingene ble hun sint og satt i gang med et voldsomt hyl. Til sin overraskelse ble hun da oppfordret av instruktør Maja Zakariassen om å spille videre på sinnet.

– Det var ikke behagelig, men det funket, slår den unge skuespilleren fast.

Da premieredagen kom hadde hun kommet så langt, at hun følte det var hennes tur til å vise hva hun kunne få til.

– Jeg bestemte meg for å gi alt, og ikke bry meg om det, om jeg måtte gråte. Jeg fikk det til, sier Holmstrøm, fortsatt tydelig fornøyd meg egen innsats.

Men det kostet å hente ut den ukjente siden av seg selv.

– Jeg var hardt skada noen måneder etterpå, jeg var helt fortvilet, sier hun litt spøkefullt.

Tiden etter

– Det var Olivia som sa vi måtte gjøre noe morsomt neste gang, sier sceneinstruktør Maja Zakariassen som lytter inn på samtalen. Dermed ble neste oppgave å lage en morsom karakter, til desember-oppsetningene med "Luciafeiring".

Et teaterstykke nesten uten replikker, som Holmstrøm tror kan være en forklaring på hvorfor hun var mindre nervøs enn vanlig. En av tingene hun pleier å frykte, er å glemme replikkene sine.

– Her brukte vi mest kroppsspråk og det var mer behagelig, sier Holmstrøm.

Etter å ha stått på scenen, får hun belønning for å ha utfordret seg selv.

– Når vi er ferdig blir jeg kjempeglad i flere dager. Jeg blir glad på mine egne vegne, mine venners vegne. Jeg er stolt av meg selv som har gjort det. Å bare kaste seg inn i det føles godt.

Lærer mye

– Hvorfor liker du å drive med teater?

– Jeg liker å kunne gjøre ting som noen andre. Jeg kan være tøff og sint, og får uttrykke veldig mange følelser uten at det er jeg som står der, sier Holmstrøm.

– Jeg tror ikke jeg hadde greid å få ut alle de følelsene om jeg var meg selv, legger hun til.

Hun er ikke i tvil om at de som er med i Tøvat, blir mer sikker på seg selv og de lærer mye.

– Vi hjelper hverandre å vokse opp her sammen. Vi får lært mye om oss selv, blant annet om følelser og andre ting om er vanskelig å lære andre steder enn et teater. Vi blir også mer ekstrovert av å øve sammen.

Øvingen er viktigst

Etter hvert som hun har blitt eldre, har hun begynt å skjønne at folk ikke tenker det hun tror, og som gjør henne redd.

– Jeg er usikker på om sceneskrekken noen gang blir borte, men jeg forstår mer av hvorfor den er der, sier Holmstrøm.

Hun går i klasse med mange i Tøvat-gjengen, og de er blitt godt sammensveiset.

– Her har jeg en ekstra familie.Jeg tror det er vanskelig for andre å forstå hvor tette bånd man får i en teatergruppe, men jeg tror alle burde hatt en teaterfamilie.

Til syvende og sist er det derfor hun utfordrer seg år etter år.

– Det er stas å spille i stykker, men det er øvingene jeg kommer for, sier Olivia Flack Holmstrøm.