O`jul med din glede

Det kommer til å bli en prøvelse. Fire gutter som er vant til å bevege seg innenfor husets fire vegger der kvadratmeterne er dobbelt av hva de er nå. Til vanlig skjemt bort med egne rom, ei romslig TV-stue og ei stor stue hvor det på gode dager er lov å drible med fotball.

Ikke spark, gutter,hvor mange ganger må jeg si det, bare dribling!!

Skepsisen råder derfor innenfor husets fire vegger som nå skal fungere som base for årets julefeiring. «Det her trur e ikke at e bi å overlev, mamma.»
Direkte sitat fra en av de eldste som verken har iPad, playstation eller pc-skjerm tilgjengelig her.

Vi skal feire jul i det lille tømmerhuset vårt på Lyngbakk gård i Beiarn. To voksne, en kommende ettåring og fire gutter født som perler på snor skal nikose seg på noen og åtti kvadrat i tolv dager til ende.

Blir det ungene eller undertegnede som rømmer først? Svaret er finnen. Han har allerede fløyet ut for å snekre. Det var visstnok noe som hasta, perkele.

På låven sitter nissen med sitt hørselvern, sitt hørselvern.

Kjøkkenet vårt er for så vidt av normal størrelse for en stor familie, sett etter norsk standard. Problemet er sittegruppa vi har klemt inn ved verandadøra.

Bordet er et gammelt teakbord med klaff som vi fant i garasjen. Det ruver i rommet.

Tre av stolene er for store til å gå under bordplata, og når alle skal spise samtidig må vi dra hele saligheta midt ut på gulvet.

Stua er lita, men fin. Min finske fangst har gjort en strålende jobb. Tømmerveggene skaper en harmonisk atmosfære. Så lenge fire slamper av noen unger ikke okkuperer hele sofaen.

Rockin` around the stuebord, holy crap her var det trangt.

Vi har satt inn to hvilestoler vi egentlig ikke liker for å ha et kaffested i fred. Det gjør gulvplassen så liten at vi kan ikke unngå å være borti hverandre dersom mer enn to av oss er i bevegelse på samme tid.
Det er mat for mons i en «dynamisk» brødregjeng.

På loftet har vi to soverom på deling. Å få fire gutter til å legge seg til høvelig samme tid uten å vekke lillesøstra er fortsatt en interessant operasjon.

Vi har ikke varmekabler på do eller i gangen. Ei heller skotørker, varmehylle eller hattehylle over peisen. De som har hatt ansvar for etparfem unger når årstida viser våt vintertid veit hva jeg sikter til.
Hvor mye vi blir ute beregnes nøye ut fra uutholdelighets-graden innendørs.

Julegavene er gjemt i uteboden. Spikra igjen, sjøl om jeg erfaringsmessig veit at guttene ikke lar seg stoppe av behov for verktøy.

Treet har ennå ikke kommet opp, men planen om å forankre det i veggen virker sikker nok.
Julemenyen må tilpasses kapasiteten på kjøleskapet, og så var det den der sitteordninga vi må få gjort noe med.

Svart senker natten seg, og moren blir like sprø som svoren.

Jeg sier til meg sjøl at folk velger å feire jul på hytta, år etter år. Jeg sier også til meg sjøl at før i tida hadde de større ungeflokker, mindre areal – og ingen TV å ty til.
Så lenge hurtigtestene fortsetter å