- Vi var så nær, men så langt fra hverandre på samme tid

I dag er det fem år siden vi fikk beskjeden om å pakke alle skolebøkene i sekken. Det kjennes både som om at det er ti år siden, men også bare noen få måneder.

Det hadde vært en helt vanlig dag. Vi skulle pakke sammen, men før vi rakk å begynne sa læreren at vi måtte pakke med oss alle bøkene og iPaden vår.

Jeg gikk i 4. klasse, men jeg husker fortsatt veldig godt hva jeg følte. En slags blanding av glede for at vi skulle slippe skolen, men også en frykt og usikkerhet for hva det var som skjedde.

Etter kanskje en uke falt vi inn i systemet. Det var til og med litt morsomt. Jeg har snakket med mine medelever på ungdomsskolen i Valnesfjord og alle er enige om at det ikke var så langt fra «vanlig» skole. Hvis man ser bort fra at vi var hjemme da.

Vi sto opp til vanlig tid, hadde fellesmøte på Teams, gjorde oppgaver, hadde friminutt og så var skoledagen over. For noen ble dette en øvelse i å være strukturert og å lage rutiner for seg selv. For andre datt man ut av alt som kan kalles system.

Men ærlig talt, hvis du gir en tiåring tilgangen på en iPad hvor man enten kan skrive eller spille, så faller man jo for fristelsen.

Noen var pliktoppfyllende og gjorde alle oppgavene sine, og noen tok den lettere veien til spillenettsidene. Felles er uansett oppfattelsen av at vi ikke lærte så mye som vi skulle. Jeg klarer selv ikke å huske hva vi lærte på den tiden, men jeg husker at jeg ble fort ferdig med oppgavene mine og hadde mye tid til overs.

Siden vi gikk i fjerde, var det ingen av oss som hadde noen form for sosiale medier. Vi kommuniserte med hverandre gjennom appen Teams. Hvis man setter på ringelyden til Teams, kan jeg love deg at alle som var barneskoleelver på den tiden vil bli dratt rett tilbake til lockdownen.

I min klasse ringte stort sett alle hverandre ganske ofte. Jeg følte meg hvert fall aldri ensom under pandemien.

Selv om jeg ikke følte meg ensom, begynte jeg å kjede meg grusomt mye. Jeg ble lei av å gjøre det samme hver dag, og jeg savnet å møte vennene mine fysisk på fritidsaktiviteter.

Heldigvis åpnet skolen igjen etter det som føltes som et helt liv. Da vi kom tilbake var det veldig rart. Det er vanskelig å si akkurat hvorfor, men det var nettopp det.

Klassene ble delt i to. I friminuttene hadde vi et område vi ikke fikk lov til å være utenfor. Vi måtte vaske hendene hver gang vi kom inn. Det var stor avstand mellom pultene våre. Det rareste var kanskje dette med at vi skulle prøve å unngå kroppskontakt.

Vi var så nær, men så langt fra hverandre på samme tid.

Det er vanskelig å si om det hadde vært noe annerledes hvis det ikke hadde blitt en lockdown. Siden jeg var så liten, ble jeg nok ikke påvirket i like stor grad sosialt som de som var ungdom. Alle jeg har snakket med er enige om at det hadde vært verre med en lockdown i ungdomstiden, enn det var da vi gikk på barneskolen.

Likevel ble også vi yngste påvirket. Kanskje på litt andre måter enn ungdommen, men påvirket ble vi. Etter å ha snakket med mange forskjellige mennesker som på denne tiden gikk i tredje, fjerde og femte klasse, er det bare en ting som er sikkert:

Det var mye som var likt, men alle opplevde lockdownen på forskjellige måter. Det noen syns var negativt, syns andre var positivt. Vi er uansett enige om at vi håper vi aldri må oppleve noe sånt igjen.